Unnslapp bombene
Schibsted Media Group
Vadsø
Når en skal innrede et hus fra 1855 i en gammel stil, er det en fordel å like skattejakt og gjenferd. Det gjør Mette Jacobsen i Vadsø.
Mette Jacobsens hus er en attraksjon både blant Vadsøfolk og turister. Et skilt ønsker alle velkommen til en pause på trappa. Ikke alle forstår med en gang at huset er et av de få som unnslapp bombene i Vadsø i 1944.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Aftenposten, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Sunnmørsposten og iTromsø
- Mange sier: «At du gidder, du som er alene. Kjøp deg leilighet». Jeg har valgt å ta vare på huset, selv uten støtte fra kommunen og Riksantikvaren. Jeg har spurt, men fikk negativ respons.
Norsk attraksjon
Huset Mette Jacobsen tar vare på med liv, lyst og egne penger, er et av få hus i Vadsø som overlevde andre verdenskrigs bomber. Er du i byen og kjører Havnegata, vil du som de fleste stoppe opp. For Steffen Aronsen har dekorert den ene siden med et maleri som ber om å bli fotografert. Faktisk var det trafikkork da det kom opp, og fremdeles kan hvinende bremser høres.
- Jeg vurderte å sette inn en ny dør, men det ble for kostbart med 30.000. Ønsket var likevel å beholde karmene. Damen som liksom titter ut av døra for å hente avisen, ser opp mot bombeflyene som kom 23.august 1944 og la nesten hele byen i ruiner.
Damen som liksom titter ut av døra for å hente avisen, ser opp mot bombeflyene som kom 23.august 1944 og la nesten hele byen i ruiner.
Vadsø-folkene er blitt vant til den spesielle utsiden. Mange spurte også forsiktig om de kunne få komme nærmere.
- Derfor satte jeg opp et skilt sist år som sier at det er lov. Ta på veggen eller drikk en kopp kaffe på trappa. Det er bare koselig.
Gjenværende beboer
Hun har funnet ut at huset fra rundt 1852, trolig var et av de første i byen som hadde toalett. Det ble kalt huset med de tusen rom.
- Det er så mange små rom og finurlige løsninger her, så det er spennende å pusse det opp rom for rom. Mange eldre i byen har også et forhold til huset. Her om dagen ringte en dame i 80-årene på, og hun ville gjerne se overetasjen. For hun hadde klippet håret i frisørsalongen som var der.
Da hun ble tilbudt å kjøpe huset for rundt 10 år siden, var det ikke tvil i hjertet.
Huset med de tusen rom er nesten en sannhet. En fall-lem over trappa gir adgang til systua, der Mette Jacobsen fikser opp retrokjoler og lager bilder av stoff fra 60-tallet.
Respatex-bordet og stoler kom i hus etter et Facebook-oppslag. Rusten fikk hun vekk med stålull.
Samlelysten startet med Mor Monsens jordbærsyltetøy-glass. Nå er det mange som kjenner verdien av disse, så hun får ikke flere for 10 kroner stykket.
Mange husker nok dette fjeset. Akkurat denne er fra barndomshjemmet.
Kjøkkenduken er en klokkestreng som skulle vært i glass og ramme, men som fikk et nytt liv på bordet.
- Da jeg satt i kjøkkenet, kjente jeg en helt egen ro og en fantastisk atmosfære. Etter mange år som streifer der jeg har jobbet med alt fra å egne liner til å servere på hotell, bestemte jeg meg for å slå meg ned i Vadsø. Nå er apotekjobben min rett rundt hjørnet, og jeg stortrives. Selv med husets eget spøkelse. Vi har omsider blitt venner.
Måkene flyr opp ned
Selv om alt er lutter glede, er det også mye hardt arbeid som har vært utført. Både rent praktisk og detektivmessig. Hun begynte med å fjerne endel møbler og male alt i én farge for å starte en plass. Så tok hun det steg for seg.
- Husmorvinduene hadde falske ruteinndelinger i plast. De var livsfarlige, stygge og upraktiske. Når det stormer, står jo huset nesten i lufta og måkene flyr opp ned. De ble byttet, da jeg ville at huset skulle få tilbake sine opprinnelige vinduer.
På veggen i stua kom det opp et panel som passet inn, etter lang tids søk.
- Tømmerveggen bak var ødelagt, og jeg ville ha det samme. Moelven-panelet kostet en formue, men det er verdt det. Stuen får en flott lunhet, og når lyset skinner på det endres fargen.
Den gamle tømmerveggen var ikke mulig å redde. Panel ble løsningen, og gir stua en lunhet.
Kjøkkenet og stua skulle være gjort raskt og enkelt, men etter en historie med to bærevegger som var tatt vekk så hele huset sank - tok det både lengre tid og kostet mer.
- Det var krise. Etter all jekkingen, gikk i alle fall dørene på overetasjen skikkelig igjen. Ulempen er at en hel vegg forsvant her nede, slik at jeg mistet plass til krydderboksene og alle tingene mine. Jeg får nesten abstinens av å snakke om det!
Jakter nedfallsfrukt
For Mette Jacobsen har et godt øye til gamle ting. Én ting er å få på plass et kjøkken i gammel stil uten dilldall, en retrovifte, tapet i eldre stil og historiske fliser. Hun har stirret seg sliten i øynene på pc og bladd i permer så hun har blitt sår i nevene. En annen like viktig ting, er nemlig å få plassert alle skattene på rett sted.
- Galskapen begynte på et loppemarked i Kirkenes, med Mor Monsen jordbær-syltetøyglassene som vi drakk melk fra. Husker du dem? De kostet bare 10 kroner. Nå har jeg 30, og sliter med å få tak i flere. Det er altfor mange som har oppdaget verdien av dem.
Vakre kvinnehoder, kjent som «negerdamer», kjøpt av onkler i utenriksfart har fått nytt hjem i vinduskarmer og på tv-bordet. Kjøkkenstolene og respatex-bordet ble fangsten etter flere Facebook-oppslag. Rasjoneringskort, noen bilder og en appelsin-plakat har en annen historie. De kommer fra falleferdige hus, som er en liten besettelse.
- Det er herlig å se ut mot Barentshavet når vinden tar tak. Kjerringene utenfor holder seg i veiskiltene og får pusten igjen i håndveska!
Plakaten på veggen er skrapt av appelsinkasse fra en falleferdig hytte.
Et eget hjørne i stua er viet gamle minner fra familien i Berlevåg. Lampen ble reddet fra søppelplassen, mens Jesus er tatt fra hytta og klokkestrengen var bestemorens.
- Jeg husker mitt første hus. Da var jeg 12, og gikk til nabohuset som var helt igjenspikret med hull i taket. Det var vinter og litt snø, men jeg gir meg ikke så lett og kom inn. På loftet var det en død fugl og rare saker. En venn av meg sier at jeg stjeler, men jeg svarer: «Dette huset har ikke vært i bruk på 100 år, og jeg tror eierne ville blitt glade dersom noen berget bildet på veggen». Jeg har uansett bare tingene på lån, andre overtar etter meg!
Glad i vinden
Oppussingen tar aldri slutt og det koster, men tanken om at alt skal tilpasses huset står hun fast ved. Her tas ingen snarveier.
- Jeg la mye penger i gulvet nå til påske, og tok det dyreste jeg kunne finne. Når du har hund blir gulvet rasert, og jeg orker ikke å bytte etter 10 år. Selv får hun mye glede av det som er helt gratis. Nemlig å se ut vinduet når det blåser som verst. - Det er herlig å se ut mot Barentshavet når vinden tar tak. Kjerringene utenfor holder seg i veiskiltene og får pusten igjen i håndveska!
PS: Mette Jacobsen ønsker seg nå bare én ting: Elg i solnedgang-lampe. Du vet hvor du finner henne
HER BOR
Navn: Mette Jacobsen og Vimsa, en flatcoated retriever.
Hus bygd: 1852, sånn cirka.
Areal: 94 m2, alle knekk-rommene kommer ikke med.
Byggematerialer: Russeplank/tømmer.
Oppvarming: Strøm og vedovn
Ishuset som smelter hjerter
Schibsted Media Group
Vadsø
Industribygget ble en drøm, men startet som et mareritt.
Ikke nevn betongsaging eller kamstål til Ottar Zahl Jonassen.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Aftenposten, Fædrelandsvennen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Sunnmørsposten og iTromsø
Far og sønn er ute på sykkeltur i Vadsø. Forbi Havnegata, lokalavisen Finnmarken og ned mot indre havn. De passerer det gamle ishuset, som sørget for is til fiskeindustrien. Nå en tom og deprimert bygning.
- Se, her er det nye huset vårt! sier far.
- Du tuller! sier sønn.
Ottar Zahl Jonassen sier at joda, han tullet litt. Mest mente han likevel alvor.
Litt galskap.
- Jeg så et potensial i det ikoniske utrykket og tenkte: «Fader, dette kan bli kanontøft.» Det var også litt galskap, jeg må jo si det.
Ishuset hadde ligget brakk i 11 år. Han fikk kjøpe det for 50.000 kroner, mot at han selv fjernet alt innhold. Og for å gjøre en flerårig historie kort - som involverte både kommune, flerfoldige avisoppslag, offentlige nei og Fylkesmannen - fikk han til slutt lov å bo i et industriområde.
Både han og kona Ruth er vokst opp i Vadsø, og etter mange år på Østlandet kom familien på fire hjem i 2011. Hun er sykepleier, han konsulent for bedrifter som vil etablere seg i Varanger. Renoveringen ble startet med stort pågangsmot.
- Vi startet med å fjerne ammoniakktanker, kompressorer, ismaskin og kjøle- og fryseutstyr. Bare å tømme huset kostet 300.000 kroner.
Stål i ben og armer
Så startet prosessen med betongsaging. Bare ordet frembringer fremdeles svetteperler på pannen til Ottar Zahl Jonassen.
- Det var 35 cm dype vegger med kamstål, og det viste seg at det var enormt mye mer armering enn vi trodde. Det var et solid bygg, og mennene som saget holdt på å krepere. Totalt 4-5 uker med 2-3 mann i arbeid. Ut av det fikk vi en gang og et oppholdsrom på bakkeplan.
Utfordringene med å gjøre om et industribygg til et hjem var ikke over. Vann og avløp måtte også på plass.
- Vi forsøkte først med kjernebor, men det gikk ikke. Så ble det satt pigger på gravemaskinen, og igjen støtet vi på sinnssykt dimensjonert kamstål. Først laget vi et stort hull, deretter brukte vi en stor vinkelsliper før vi igjen fikk pigget oss inn til neste lag. Vi arbeidet oss 60 cm dypt inn før vi fikk koble til vann og avløp. Det var helt vilt!
Vasker vindu på 20 minutter
Neste steg var å bygge andre etasje. Først måtte det store rommet deles inn i flere. Bevæpnet med en lasermåler og en sprayboks delte han inn alle rommene.
- Jeg var helt sikker på at alle soverommene skulle være vestvendt mot indre havn. Alle tre har to vinduer hver. Badene var jeg sånn passelig sikker på hvor skulle være. Vi måtte bare ta hensyn til utvendige betongribber, som er bæreelement.
I tredje etasje er det stue og kjøkken i ett. Bak stua er det plass til et kontor. Det mest slående med rommet er de store vinduene, med en 12 meter lang stedbygd sitteplass. Havutsikten er slående. Rengjøringen, slik at horisonten kan nytes, er Ottars ansvar. Konsekvensen av at han en gang klagde på konas arbeid.
- Vinduene er selvrensende, ikke selvvaskende. Med en vannførende teleskopbørste med kost og 4 dyser, tar det kun 20 minutter å vaske alle sammen.
Gult, rødt og blått
Fargevalgene er spreke. Fra knallgul gang i barnesoverom-avdelingen til rød tv-stue i førsteetasje. Retroblått ble gjennomgangsfarge langs trappeveggene og i hele det store oppholdsrommet. De forsøkte først med hvitt, med det ble for sterilt og sykehuspreget. En stor egeninnsats er også lagt ned her, og de er også takknemlige for all hjelp de har fått av venner.
- Jeg var mentalt og fysisk utladet etter betongsagingen, og tenkte det var helt uaktuelt å male selv. Så var det snøstorm ute. Jeg begynte å sparkle, fikk ånden over meg og tenkte at dette fikser jeg. Med Seal på full guffe var jeg optimist, og det gikk litt sport i det. Da jeg kom til bøtte nummer 50 med sparkel, angret jeg likevel bitte litt.
Ingen latter, takk!
Ottar Zahl Jonassen har noen tips til andre som drømmer om ta over et industribygg.
- Gi gass. Følg drømmene. Sjekk om bygget kan brukes boligformål. Det blir alltid dyrere enn du tror, og det tar tid.
Selv ser han noen små ting som kunne vært gjort annerledes. De burde ikke flyttet inn før alt var ferdig, og fremdeles er det ting som gjenstår. De skal ferdigstille en utleiedel i førsteetasje, få på plass badstua og tv på soverommene.
Tanken på å gi opp slo ham aldri.
- Hadde jeg ikke fått til dette, ville jeg blitt latterliggjort. Det er jo en drivkraft i seg selv!
HER BOR
Navn: Ottar, Ruth, Eric og Lisa Zahl Jonassen
Hus bygd: 1985/2017
Areal: 288 m²
Byggematerialer: Betongelement
Oppvarming: Strøm, vannbåren gulvvarme
Soldatenes favoritt
DNB Nyheter
Karasjok
Sara Duodji er fast leverandør til Forsvaret, og produktene er best i test. For Karen Berit Sara Nedrejord (60) er trygghet og oversikt viktigere enn å vokse.
– Hvorfor begynte du å lage neversåler og kartanker?
– Jeg frøs vel litt! ler hun godt.…
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
Å bo på stedet som har kulderekorden i Norge med minus 51,4, er jo et godt utgangspunkt for å lage støvlefôr av filt og never. Vi er like utenfor Karasjok sentrum. Ved ambulansestasjonen viser et skilt veien til Sara Duodji. Her må du fysisk møte opp for å få tak i de sagnomsuste varene som holder deg varm. Nettbutikk har de ikke. De svarer på telefon og e-post, og sender ut varer én gang i uka. På sybordet ligger en pakke til Australia klar.
Motvillig oppmerksomhet
Imens på bakrommet gjør bedriftens andre faste ansatte Heidi Kamilla Eira (38) seg klar til å dele bjørkenever. Såleproduksjonen går sin gang. Ukens kartank-produksjon er også startet. Forsvaret er den største kunden. Etter mange år som leverandør skal de ikke svikte tidsfristen denne gangen heller. Så det er ikke optimalt å få journalist og fotograf på døra.
– Hvis denne artikkelen fører til økt etterspørsel, får du komme hit å jobbe!
Egentlig kunne Karen Berit Sara Nedrejord klart seg uten oppmerksomhet.
– Hvis denne artikkelen fører til økt etterspørsel, får du komme hit å jobbe!
– Jeg er ikke så flink med håndarbeid.
– Det lærer vi deg!
Trygt for barna
Karen Berit Sara Nedrejord ler, men mener alvor. For blant beskjedenhet og Jantelov-frykt er det noe sannhet i ønsket om å være anonym. For bedriften går mer enn godt takket være fornøyde kunder. Soldater, jegere, fiskere, turister. Alle markedsfører henne, slik at de to fast ansatte og fem på akkord har nok å gjøre.
Da hun startet Sara Duodji, var målet enkelt og greit.
– Jeg ville ha et firma som var nært hjemmet, slik at det kunne vært trygt for barna. De skulle ikke på SFO, men vite hvor moren var. Slik jeg selv hadde vokst opp. Jeg har ikke lyst til å bli for stor. Jeg har mer kontroll når bedriften er liten, sier Karen Berit Sara Nedrejord.
BARNEBARN: Familien er viktig for suksessen, og har alltid vært en del av bedriften. Denne dagen kom barnebarnet Elle innom for å hilse på Karen Berit Sara Nedrejord.
HÅNDARBEID: Heidi Kamilla Eira laget bare bjørkenever-såler det første året hos Sara Duodji. – Jeg trives med fysisk arbeid, og er stolt over håndarbeidet vi produserer.
Startet i garasjen
Hun gikk praktisk til verks. Gikk på tovekurs. Hun ville jobbe med ull, som er et lett råstoff å få tak i. Så måtte hun lage noe folk ville ha. Hun gikk på etablererskole, fikk stipend og undersøkte markedet fra Finnmark ned til Lofoten. Jo, folk ønsket kartanker og såler. Med møbelsnekkerfaget og svennebrev i samisk husflid i lomma, startet hun produksjonen i garasjen.
– Mange lokale kom innom. Kundene tar ut sålene som følger med skoene, og erstatter de med neversåler eller kartanker. I det samiske miljøet bruker noen fremdeles sennegress. Kartanker gjør samme nytten, men er mer lettvint.
1000 kartanker, takk
Forsvaret kom på banen via tilfeldigheter. Nedrejord fikk besøk av soldater fra Porsanger, som ønsket varme såler til en øvelse. Etter hvert kom en telefon fra Forsvaret. De hadde vært på jakt etter lokale produsenter av kartanker og såler i Porsanger, uten å finne noen som kunne levere store bestillinger. De ble så tipset om henne.
– De kom innom, inspiserte stedet og la inn bestillinger på flere tusen neversåler og kartanker. Vi hadde nok å gjøre. Forsvaret var fornøyd, og nå har vi jevnlig 2-årskontrakter med dem. Jo, jeg er jo litt stolt over å være leverandør til Forsvaret.
Tøft for skuldre og rygg
Det har vært harde år for kroppen, for toving og sying tar på. Heldigvis fikk Karen Berit Sara Nedrejord for noen år siden kjøpe en spesiallaget tovemaskin fra Sintef. Den bruker 1 minutt på tovearbeid som før tok 10 minutter for hånd.
Det gjorde livet lettere for henne og Heidi Kamilla Eira, som ble fast ansatt for noen år siden. Det første året lagde hun bare neversåler. Nå er hun daglig leder, og har alene ansvaret for bestillingene fra Forsvaret. For vaskemaskin og tovemaskin er bare involvert i noen få minutter av produksjonen.
Bedriften oppfyller også de mange kravene for å få lov til å bruke Duodji-merket. Duodji er et samisk samlebegrep for håndverk, brukskunst og bearbeidede materialer med basis i samisk kultur og tradisjoner.
Rent naturprodukt
– Jeg lager ett par av gangen. Først fortoves ulla i ett minutt i en spesialmaskin. Så toves kartankene for hånd med grønnsåpe. Vi bruker ingen kjemikalier. Så formes de for hånd. Ingen blir like. På én dag kan jeg klare mellom 10 til 15 par, avhengig av størrelse. Er det store idrettsmesterskap på tv, klarer vi veldig mange, sier Heidi Kamilla Eira og ler godt.
Neversålene er også et unikt håndverk. Bjørkenever i midten og tovet ull rundt, gjør at du ikke fryser. For både never og ull puster. Når du svetter, absorberer sålen fuktighet og gir dobbel beskyttelse slik at du ikke skal fryse under fotsålen.
– Jeg lager 100 par fordelt over 2 dager. Først «stanser» vi neveren. Det betyr at neveren legges på et brett og blir trykt ut i såleform av kniver. Deretter må jeg dele neveren, for at den skal bli tynnere. Så knyter vi ull rundt bjørkeneveren.
FÅR GRATIS MARKEDSFØRING: Facebook har de bare vært på i få år. Markedsføringen har fornøyde kunder stått for.
Hold sålene unna varmelementer
Sålene har du lenge, dersom du behandler dem rett. Det betyr at de ALDRI skal tørkes på varmeelementer eller for sterk temperatur. Da vil sålene krympe. Vask dem med grønnsåpe og heng dem til tørk over natten.
– Jeg er stolt over at samisk håndverk bidrar til den moderne verden. Forsvaret er opptatt av kvalitet, og vi er gode nok for dem. Selv elsker jeg også jobben min, da den gir meg frihet. Familien er reindriftsamer i reinbeitedistrikt 14 A Spierttagáisá. Så jeg må av og til bidra på minuttet, og noen ganger er jeg borte i uker av gangen, sier Heidi Kamilla Eira.
BEST I TEST: I høst fikk neversålene terningkast 6 i Jakt&Fiske.
MIS of Sápmi
Hun er den som pusher på for at bedriften skal utvikle seg både digitalt og markedsmessig. I år ble de med i prosjektet MIS of Sápmi. Et samvirkeforetak med utvalgte duodjiprodusenter som andelseiere. Målet er å skape lønnsomme og bærekraftige virksomheter, som også forteller om samisk kultur. Produktene skal nå et internasjonalt marked, være eksklusive og av høy kvalitet.
– Karen Berit er mer forsiktig enn meg. Vi møtes ofte på midten. Målet er at arbeidsplassen min skal eksistere i fremtiden. Jeg fikk oss derfor på Facebook. Nå er nettbutikk målet. Det tar for mye tid å svare på telefoner og e-poster, mener Heidi Kamilla Eira.
Terningkast seks i «Jakt og Fiske»
Karen Berit Sara Nedrejord er fremdeles i tenkeboksen. «Kanskje», sier hun om nettbutikk. Stoltheten over det hun skaper er jo der, og hun utvikler stadig nye produkter. Som skinnluer og smekker til barn, kjoler og skinnvotter til voksne. For oppmerksomheten fra kunder og journalister gir seg ikke. Hun viser oss siste utgave av Jakt&Fiske.
– Neversålen fikk terningkast 6. Pågangen ble så voldsom at vi foreløpig ikke har lagt artikkelen på Facebook!
- Røslige tyske fiskere hiver seg om halsen min av gjensynsglede!
DNB Nyheter
Seiland
Seiland er øya for viderekomne turgåere. Det er heller ingen spøk å starte reiselivsbedrift her. Takket være en klok investor og en coach som ga verdifull salgstrening, lever Seiland House godt.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
Vi forsøker å tolke rutetidene fra Alta til Seiland, men en trenger doktorgrad i hurtigbåt-tabeller for forstå tallene.
Riiiiiing
– Hei Stig Erland Hansen! Hvordan kommer vi oss ut til deg på en fredag?
– Skal vi se, jeg står her på brygga og fikser en motor. En mulighet er VargsundXpressen fra Alta klokken 7, med bytte på Storekorsnes. Returen blir sen. Det går også en skolerute fra Storekorsnes, 50 km fra Alta, klokken 7.30 til oss på Altneset. Den har retur 14.20, men ikke til Alta. Så vil dere hjem tidlig, må dere ta denne og kjøre til Storekorsnes. Ring båten, da den bare har signalstopp hos oss.
Riiiiiing
-Hei, er det Nordic Sky?
-Ja!
-Kan dere hente oss på Altneset på Seiland 14.20?
Ja!
– Fint!
Kort og kontant som alltid i Finnmark.
Havet er blikkstille, og denne høstdagen kunne ikke vært bedre å ta turen ut til Seiland.
Etter drøyt 20 minutter med Nordic Sky, møter vi Stig Erland Hansen på kaia.
– Jeg skal frakte to tsjekkiske gjester inn i fjorden, derfra går de til isbreen. Bli med!
Øya for viderekomne
Vel fremme hopper gjestene i land, og spør om veien videre. For nå er vi i nasjonalparkdelen av øya, og her er det ikke et eneste skilt eller malte bokstaver som viser vei. Seiland er for erfarne turgårere.
– Dere går rett opp til venstre langs bekken. Isbreen ser dere fra toppen. Jeg henter dere klokken 18!
Stig Erland Hansen er utdannet snekker og ingeniør, og har styrt store anleggsprosjekter. 56-åringen har også vært daglig leder i en større skiferbedrift i Alta, med ansvar for store kunder. Det kommer godt med når du har en reiselivsbedrift som består av 13.000 mål tomt, et internat, lærerbolig, skole og sju båter.
Dårlig timing
Det er alltid en fordel med en solid bakgrunn, en genial idé og mye stå-på vilje. Du kommer likevel ikke langt uten penger. For Stig Erland Hansen betydde gamle relasjoner mye. I hans siste jobb var han ofte vertskap for bedriftens storkunder.
– Jeg fikk forståelsen for hva en bedriftskunde forventet. Det ble også ofte bedre samtaler rundt bålet på fjellet enn over et restaurantbord.
En av kundene som hadde vært med ham ofte på tur, var Pål Smith fra Ellinggård-gruppen. På vei hjem etter en reise snakket de om løst og fast. Da sier Stig Erland Hansen:
– Egentlig skulle det vært artig å drevet et eget reiselivsselskap, med opplevelser for bedrifter. Jeg har til og med navnet klart.
– Si fra dersom du gjør det, så skyter jeg inn kapital. Vi eier det 50/50, men du driver det, kom det kontant fra Pål.
Stig Erland Hansen sa etter hvert opp jobben, og Alta Adventure ble startet. Året før finanskrisen. Timing for å selge pakketurer til bedrifter kunne ikke vært dårligere, men det gikk rundt likevel. Men å bare skulle selge på påslaget, var tøft. Hva var det av andre muligheter?
Uaktuelt å starte på en øy
I 2009 sa noen til ham at han burde se på internatbygget som var til salgs på Seiland.
– Det var helt uaktuelt for meg å drive en bedrift på en øy med sporadisk båtforbindelse. Men flere pushet på meg. En vakker høstdag som denne dro jeg inn, og satt akkurat her vi nå sitter. Utsikten over fjorden var magisk, bygningsmassen var lagt flott inn i terrenget og alt var i god stand.
Etter en prosess med Alta kommune, fikk han kjøpe internatbygget. Senere kom også lærerboligen for salg, og da skolen ble nedlagt i 2011 fikk han kjøpe den også. Seiland House ble etablert som konferansested. Nå skulle han sitte i den andre enden og være selgeren som pushet reiselivsprodukter. Det var han ikke helt komfortabel med. Hansen identifiserte seg for mye med den travle bedriftslederen som alltid får en selger på døra.
Ikke glad i salg
Hjelpen kom fra et kanskje noe utradisjonelt sted.
– Jeg valgte å få hjelp av en coach. Anne-Lise Ø.Vestgård var en god sparringspartner, og sa: «Du må utvikle et så godt produkt å selge, at kunden merker det på hele deg. Så er det opp til ham å takke ja eller nei. Sier han nei, er det han som går glipp av en unik opplevelse på Seiland».
Salget løsnet. Etter noen år ble fisketurisme en del av porteføljen. Stedet var fremdeles bare åpent fra april til oktober. Det har vært krevende. En av styrkene er relativt få faste kostnader. Staben leies inn etter behov.
– De første årene var det ikke mye lønn å ta ut. På det minste tok jeg ut 70.000 kroner i årslønn, og måtte ha ekstrajobber. Du må være dedikert, forberedt på mye jobb og at du må prioritere. Skulle alt ha blitt pusset opp med én gang, ville jeg forlengst gått konkurs.
SOM DET IKKE VAR EKSOTISK NOK: Uvanlig nok kan du slappe av i en karibisk bar på en øy i Vest-Finnmark. Forklaringen? Stig Erland Hansens kone er fra Cuba.
200.000 i energi
En så stor bygningsmasse er ikke billig å renovere eller holde i drift, selv om man tar det litt etter litt eller får god hjelp av naboer. Bygningene er rustet opp både utvendig og innvendig.
– Årlig bruker jeg rundt 200.000 kroner i energikostnader. Vi har både elektrisk oppvarming og et sentralvarmeanlegg. Drivstoffutgiftene er også høye, og vi må være kreative når vi skal frakte materiell inn hit. Vi har fått på plass et moderne sanitæranlegg som passer voksne og ikke lenger bare skolebarn.
Alt krever store investeringer. Eierduoen gikk inn med nesten to millioner kroner i frisk kapital. I lån har bedriften rundt 4 millioner kroner. Omsetningen i år blir på rundt 3, dersom sesongslutt blir i oktober.
Men hva skjer når de uventede regningene kommer? For selv om Stig Erland Hansen hadde en forretningsplan på 20 sider og en markedsføringsplan på like mange, så skjer det alltid noe.
Hjelp i kritisk fase
– Når et nytt ventilasjonsanlegg til en halv million måtte installeres, holdt det på å knekke meg. Pål viste tillit, og bidro både som en fantastisk samtalepartner og med penger i en kritisk fase. Skulle han fjernstyrt meg fra Oslo, hadde det ikke gått så bra. Like viktig var tilliten og det åpne, gode forholdet mellom meg og DNB-bankrådgiver Ivar Sætermo.
Stig Erland Hansen mener ærlighet er et nøkkelpunkt i møte med både samarbeidspartnere og bank. Han ønsker også at de økonomiske forbindelsene skal bli ende flinkere til å gi råd til gründere om likviditet.
ETTER TUREN: Et arkitekttegnet badeanlegg i Altaskifer med sauna, jacuzzi og badestamp tilfredstiller selv den mest kresne turist.
UTSIKT: Sikkert godt å slappe av her etter en lang dag med opplevelser på Seiland.
Lær om likviditet
– Det er den som avgjør om du lever. Kan du ikke betale én regning, kan det være nok til at Namsmannen står på døra. Jeg håper at både DNB og Innovasjon Norge kan bli enda bedre til å hjelpe gründere med å lage en likviditetsplan. I mitt tilfelle har jeg en stor omsetning på sommeren, og alt går greit. Men når vinteren kommer, skal strøm og forsikring likevel betales. Da må du ha noen hundretusen på konto. Hadde jeg ikke hatt en så god partner i Pål som jeg hadde, kunne alt kollapset.
Det er ikke lenge siden Stig Erland kjøpte ut Pål, for samme sum som han gikk inn med. De er fremdeles gode venner. Nå var det derimot på tide å videreutvikle prosjektet.
FISKEPARADIS: Seiland House er populært både som konferansested, til overnatting for turgåere og ikke minst ettertraktet blant fisketurister. I år forsøker de seg for første gang på vinterturisme.
Ser etter den rette
For Seiland House skal etter hvert blir en helårsbedrift. De rette seg mot nordlysturisme, opplevelser med rein, hunder og kongekrabbe, samt skiturister som vil oppleve skikjøring på Finnmarkskysten, såkalt «sea to summit». Allerede denne vinteren kommer det noen test-turister. Han våger å gjøre dette nå, da infrastrukturen omsider forbedres.
– Fylkeskommunen har gjort det de lenge har sagt de skal gjøre, å bygge kombikai her på Altneset slik at en bilførende katamaran kan legge til her. Til neste år kan jeg kjøre om bord i Alta med både utstyr og gjester.
Stig Erland Hansen kunne godt tenke seg en ny samarbeidspartner eller en medinvestor.
– Vi har 50 sengeplasser her, og må profesjonalisere både markedsføring samt hotell- og restaurantdelen mer. Interiørmessig kommer det også endringer. Bare de rette har noe å bidra med, betyr det ikke noe om de kommer fra Norge eller andre land.
Røslige tyskere
I utgangspunktet ønsker han fortsatt å ha en hånd på rattet. Det å være et godt vertskap er viktig for at bedriften fortsatt skal være en suksess. Han henter derfor ofte gjestene selv i Alta, da de fleste kommer med fly.
– 80 prosent av gjestene mine har vært hos meg før. Det gjør inntrykk når røslige tyske fiskere hiver seg om halsen min av gjensynsglede!
PS: Like før vi drar, får han en SMS fra sine tsjekkiske gjester: «Hello Stig, we found the glacier. It’s beautiful.»
Loulou
Aftenposten
Berlevåg
“Er du ikke interessert å møte dine dypeste mørke og lyse sider, skal du tenke deg om. For her i nord i den råe naturen kan du ikke gjemme deg for deg selv. Jeg har iallefall fått bedre kontakt med mitt innerste, og har nå fått en retning på drømmen min!”
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Aftenposten august 2013. Oppdatert oktober 2018
Berlevåg
Værhardt. Vind. Du vet ikke hva det betyr før du har vært i Berlevåg. Derfor er det også bygd flere moloer her. Mange menn har svettet og strevd for å gjøre stedet trygt. Et arbeidsanlegg står fortsatt igjen. Brakkene ble blant annet brukt til lagring av lokomotiver, sveising, administrasjon, soverom, spisesal og kjøkken. Statens havnevesen trakk seg ut på slutten av 1970-tallet, og etter det er brakkene blitt brukt til turistinformasjon og museum. Nå handler det derimot om andre former for kreativtet.
Et sted å skape
Berlevåg Havnemuseum disponerer området, som de ønsker skal vernes. Sammen med ildsjeler i lokalsamfunnet har den ene brakka fått et helt spesielt og nytt liv: Kvitbrakka. Den ligger rett bak moloene. Du bare aner at den ikke er som de andre, ene og alene da navneskiltet er brodert med korssting. Innenfor åpenbarer det seg en retro-himmel av de sjeldne, og det er her det inviteres til at kreative sjeler kan bo.
RETRO-HJEM FOR KREATIVE I BERLEVÅG. Kvitbrakka i Berlevåg huset Statens havnevesen og arbeidsfolk som bygde moloene. Nå er brakka et unikt retro-hjem til leie for kreative hjerner.
- Vi har et vidt kunsterbegrep! Kvitbrakka ønsker vi skal være et sted å skape noe, enten det er med hender, hode eller hele kroppen. Så enten du er forfatter, skribent, danser eller for så vidt forsker, er det bare å sende oss en epost. Vi har allerede hatt en street artist, en klesdesigner og rappere boende, sier museets avdelingsleder Anfrid Oline Hojem, som også er med i støttegruppa Kvitbrakkas venner.
Det er tre soverom i brakka, en skrivestue, et galleri og et 150 m2 stort atelier der to kunstnere kan jobbe. Tanken er at brakka skal leies ut fra mai til ut september. Men tåler du kulde, er det bare å prøve andre måneder også.
- Det kommer rett og slett an på hvor kaldt du vil ha det. Er du en hardhaus, er ikke andre tider på året et problem. Det er bare det at ytterveggene ikke er isolert etter dagens standard. Ellers har vi både varmepumpe og varmovner i alle rom, sier Hojem.
Stopper og skriker
Billedkunstner Loulou Nyman fra Sverige bruker atelier-delen når vi er på besøk. Hun har testet brakka fra februar til mai. Hun malte med hansker på i vinter, men fra april var det bare velstand. Å spørre henne hvordan oppholdet har vært, er som å trykke på en sitatmaskin.
Lyset her er fantastisk i overgangen vinter til vår.
“Naturen er så vakker at jeg nesten får hjerneblødning!”
“Noen ganger når jeg kjører rundt her, må jeg bare stoppe bilen og skrike. Det er som å være med i et evig National Geographic-program uten AV-knapp. Jeg har aldri vært så inspirert noen gang. Jeg kom til Finnmark som en person, og drar hjem til Stockholm som en annen. ”
Da Loulou Nyman ble fortalt om atelieet, holdt hun på å svime av. «Tenk at det fantes et slikt sted i Berlevåg». Hun har hatt utstilling og holdt kurs for innbyggerne, og håper og tror på en retur. Hun skal iallefall anbefale både Kvitbrakka og Berlevåg til sine kunstnervenner, men med et lite personlig obs.
“Er du ikke interessert å møte dine dypeste mørke og lyse sider, skal du tenke deg om. For her i nord i den råe naturen kan du ikke gjemme deg for deg selv. Jeg har iallefall fått bedre kontakt med mitt innerste, og har nå fått en retning på drømmen min!”
Skit eller skatt?
Nyman har møtt skiftende lys, ekte vind, brutale bølger, mektige fjell, skjønne strender, vennlige og nysgjerrige innbyggere. På innsiden er det også gode vilkår for å trives. Museet og Kvitbrakkas venner har gjort en formidabel innsats, med noe økonomisk støtte fra Kystverket og Berlevåg kommunes omstillingsfond. Men det aller meste er kommet på plass med god dugnadsånd over to år.
- Vi skrev søknader, laget tegninger, planla, hadde befaring, skiftet vinder, tettet lekkasjer, la nytt bad med varmekabler, malte, malte enda mer, spraylakkerte senger, spikret knagger, fikk nye rør, la tak, taket fløy av i en sterk storm, nytt tak kom på plass og så fikk vi over tid møbler og interiør fra Berlevågs innbyggere, forteller Anfrid Oline Hojem.
For Kvitbrakka ble lite penger på en måte en skjult velsignelse. For det mange anser som skrap og skit, så Kvitbrakka stor verdi i. De kunne dermed innrede med sjarm og sjel, og ikke med nytt og masseprodusert. Den gamle historien til Berlevåg ble nå en del av den nye. For det var ikke småtterier fra 1940 til 1980-tallet som egentlig skulle havnet på søppelplassen.
Skap overlevde krigen
* Disken i stua er fra Berlevåg Motehandel, nedlagt på 1970-tallet.
* Mange av stolene i atelier/kafédelen er fra den første skolen i Berlevåg etter krigen.
* Et pynteskap i stua er fra 1930-tallet, gitt som bryllupsgave fra en prest. Skapet ble gravd ned under krigen, da det ikke skulle gå tapt da Finnmark ble brent.
* Et orgel og et piano tilhørte trolig en overingeniør fra havnevesnet.
Mange av tingene vi har her, kommer med slike historier. Jeg tror kanskje noen nå ser at «gammelt rask» faktisk kan ha en verdi. Når de kommer til Kvitbrakka og ser det presentert på en annen måte, får de gjerne øynene litt opp. Flere og flere kommer iallefall nå til oss og spør om deres ting eller dødsbo kan være noe for oss, sier Hojem.
Havnearbeider-ånden
Kvitbrakkas 300 m2 rommer mye både i volum og innhold. Skrivestua har plass til bord, hyller og en sofa. I driften her er forfatter og blogger Miriam S. Workinn med. Skrivestua skal ikke drives kommersielt, men det vil kreves dekning av kostnader ved utleie. Soverommene er nesten bare innredet med gjenbruk. Sengene er for eksempel fra havnevesnets molo-tid. Kjøkkenet har to ovner, fra etter krigen og kjøkkeninnredning fra 1970 i tidsriktig oransjefarge. Det som en gang var spisesal, er nå blitt finstue. Her selges også bedriften Stygge stings produkter. Korsstings-utfallene både i ramme og postkort er en suksess. Kafeen er i atelier-rommet, alt etter om det er kunstere til stedet eller ei. Tidligere var det 150 m2-store rommet flere soverom og kontor. Nå utvikles et program tilpasset Nordens Artist in residence-tilbud (AiR), der profesjonelle kunstnere søker på stipend for å oppholde seg i brakka.
- Dette jobber blant annet Liz Rekve i Berlevåg kommune med. Hun er prosjektleder for vekst, utvikling og omdømmebygging i kommunen, med i Kvitbrakkas venner og amatørkunster. Egentlig var hun på jakt etter et sted selv å male, nå tilrettelegger hun mest for andre, sier Anfrid Oline Hojem og ler.
Bruktkupp
Er du ikke-kunstner og likevel i området, kan det uansett være en god idé å ta turen innom. For av og til er nemlig også Kvitbrakka bruktbutikk. Er døra låst, stikker du bare innom museet og hører om de kan åpne for deg. - Vi har et rom med interiør som vi selger, og ser en ellers noe en liker er det bare å spørre om det er til salgs.
KVITBRAKKA
HVA: Kafé, galleri, atelié, kurslokale, bruktbutikk, skrivestue og utleielokale. De er også Artist in Residence (AiR), og deler ut seks gratis opphold og reisestipend til kunstnere i året. Interesserte må følge med på Facebooksiden og/eller hjemmesiden: kvitbrakka.com
NÅR: Åpnet juni 2012
HVOR: Havnegata, Berlevåg
HVEM: Drives av Berlevåg Havnemuseum og Kvitbrakkas venner.
KONTAKT: Facebook, se Berlevågatelieene - Kvitbrakka.
BERLEVÅG
HVOR: Nordvest på Varangerhalvøya, 70 grader nord.
INNBYGGERE: 1000
NÆRINGSLIV: Fiskeri og reiseliv.
NATUR: Kommunens areal er på 1.122 km2, hovedsakelig av uberørt natur av arktisk karakter. Sommerbeite for rein, lakseelv, ryper, steinkobber og sjeldne fuglearter. Det er også snøskuterløyper, naturløyper
KOMMUNIKASJON: Hurtigrute, flyplass med dagelig avganger samt daglige bussavganger på en fylkesvei med hyppige fartskontroller..
Chaga, soppen som gir velkomne lommepenger
DNB Nyheter
Alta
Gard Frost tjener ikke penger som andre tenåringer. 16-åringen sanker sopp fra trær. En sopp som selges for mer enn 1000 kroner kiloen.
– Det føltes bare litt feil å ta veldig mye penger for chagaen. Jeg kunne sikkert tatt 1000 kroner kiloen, basert på det jeg ser noen butikker tar. Jeg har likevel valgt å legge meg på rundt 300 kroner.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
– Følg meg, vi skal en halv kilometer til langs veien her!
Gard Frost starter mopeden, og freser ned en humpete hyttevei et sted i Alta kommune. Vi kan ikke si hvor, for da avslører vi hans nye funnsted. Sola ligger lavt, blåbærene får stå i fred. Nå er det bjørka som gjelder. 16-åringen har nemlig funnet seg en inntektskilde som er i naturen. Den finnes egentlig bare på hvert tusende bjørketre. Etter tre minutter får vi signal om å parkere.
Svart klump
– Jeg har noen ganger gått og gått, uten å se noe som helst. Og så plutselig kan jeg komme til en klynge med trær der alle har soppen, sier Gard og viser oss vei noen få meter inn i skogen.
Han stiller seg opp foran et litt slitent bjørketre og sier: «Her!». «Hva da?», er vår første tanke.
– Ser dere den svarte klumpen? Det er chaga! forteller Gard.
Chaga er også kjent som kreftkjuke. Det er en soppart i slekten brunkjuker. Kreftkjuke vokser parasittisk på bjørk eller or. De svarte svulstene har en lang kulturhistorie som medisin i Russland, hvor det fins skriftlige kilder fra omkring 1600 som omtaler bruken av dem under navnet chaga
Den har også lang historie som folkemedisin blant annet hos samene og i Øst-Europa. Alle helsepåstandene er udokumenterte.
Orienterer seg frem
– Selv fikk jeg første gang en kopp chaga hos venn som er litt alternativ. Det smaker som svart te. Mange av kundene mine er ellers samer, og hos dem er chaga godt kjent som drikke.
Interessen for natur har alltid vært tilstede hos Frost-familien. Gard løper både orientering og går på ski, og trener opptil to timer i uka. En sommer for noen år siden ble han med en kompis på bærplukking, og en innbringende sommerjobb ble til.
– Jeg så hvor mye han tjente på å selge multer, og tenkte at dette var jo gode penger. Jeg selger en kilo for 240 kroner. Mens jeg plukker multer, ser jeg også etter chaga. Nå som multesesongen er over, speider jeg etter chaga mens jeg likevel er ute og løper. Så jeg får sett store områder, og trener ofte i områder ikke så mange andre ferdes i.
Liker å se penger vokse
Gard har helt fra han var liten alltid likt å spare penger. Konfirmasjonspengene ble brukt til en moped, resten gikk på høyrentekontoen.
– Motivasjonen er jo å tjene penger. Jeg har alltid like å se at pengene vokser, og har ingen spesielle ting jeg vil bruke dem på. Eller, etter hvert har jeg jo lyst på en bil!
Det er nemlig litt penger å tjene på chaga. For chaga er et utbredt helsekostprodukt, enten i form av piller, ekstrakter, kapsler eller liknende. Gard tenker ikke bare profitt.
Eget initiativ
For han har lagt sin strategi. Den er nemlig å ta vare på de faste kundene. I starten solgte han via Facebook. Nå trenger han ikke det.
– Jeg har ikke behov for flere kunder nå, og trenger ikke å stresse med å ekspandere, sier han og smiler.
Gards ekstra inntektskilde får oppmerksomhet. Hjemme i Alta er han blitt intervjuet av lokalavisen Altaposten og han har vært på radio. Flere å gå i skogen med er det derimot ikke blitt. Ingen venner har begynt med det samme. Selv kompisen som satte han på ideen, ble lei og trappet ned.
– Mange tenker at dette er en litt sær måte å tjene penger på. Jeg synes er det er artig å tjene penger på eget initiativ!
Få begrensninger
Som ung er det mange muligheter og noen begrensninger når det gjelder jobb. Alderen bestemmer blant annet hva slags jobb du kan ta. Har du passert 13 år kan du gjøre lett arbeid som rydding og å gå med avisen. Har du passert 15 år kan du ta jobber som «ikke kan være til skade for helse, utvikling eller skolegang», for eksempel kontor- og butikkarbeid, rydde- og vedlikeholdsarbeid i parker. Har du passert 18 år kan du ta hvilken jobb du vil, men du kan ikke selge brennevin før du har fylt 20 år.
– Hvis du tjener 55.000 kroner eller mindre i løpet av året, trenger du ikke betale skatt. Et frikort er et skattekort som viser at arbeidsgiver ikke skal trekke skatt og bestilles fra Skatteetaten. Hvis du tror at du vil tjene mer enn 55 000 kroner, bestiller du et vanlig skattekort. Eller du kan skape ditt eget arbeid som Gard. Utrolig kreativt, en smart måte å tjene penger på, sier forbrukerøkonom Silje Sandmæl i DNB.
Lei ut ballkjolen eller fiskestang
Det er flere måter å tjene penger på som ung, uten å bli ansatt et sted. Du kan ta småjobber hjemme hos folk og tjene 6000 kroner skattefritt. Eksempler på småjobber er for eksempel å være barnevakt, lufte hunder, klippe plener, vaske, male og så videre.
– Du kan også leie ut ting for 10.000 kroner skattefritt. Hva med å leie ut ballkjolen du kanskje bare har brukt en gang til noen andre som skal på skoleball? Eller hvis du eier en fiskestang, telt, gitar eller noe annet som andre kan ha nytte av, foreslår Silje Sandmæl.
