Allergiflyktning i nord
Alta
Kunde: AstmaAllergi
«Svalbard er ditt beste håp», sa legene.
For å unnslippe pollenallergi og astma, har hun både bodd alene på ei øy og vært fisker. Det endelige svaret for Camilla Larsen Strand ble Finnmark og noen nålestikk.
«Flytt til Svalbard, eller et sted med lite vegetasjon», sa legene. Den nye adressen ble Alta, Finnmarks største by med 20.000 innbyggere.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
- Jeg både syklet og spilte fotball med store briller med innlagte tetningslister. Timotei-allergien skulle ikke hindre meg, sier Camilla Larsen Strand og ler godt.
Pollen, kyssesyke og astma
Dette er egentlig hele essensen i den tøffe dama sin livshistorie. For mange av dere som leser nå, har helt klart egne erfaringer som er utfordrende og slitsomme. Camillas historie tror vi likevel er helt der oppe når det gjelder å beskytte seg mot det en er allergisk mot.
La oss ta det fra begynnelsen.
- Jeg er født i Marnardal på Sørlandet, og hadde en vanlig start på livet med foreldre og en bror. Da jeg var fem, fikk jeg plutselig mye utslett og jeg begynte å reagere på pollen. Det var en plage om sommeren. Jeg husker at nesen rant, og øynene mine var så sammenklistret at de måtte fuktes for å åpnes. På de verste dagene dro vi på sjøen.
Camilla var alltid i bevegelse, fotballtrening, sykling og lek med venner. Med de tette sportsbrillene, antihistamin-tabletter, øyendråper og nesespray holdt hun allergien i sjakk og slapp å være isolert.
Da hun var 16, gikk hun ett år på landbruksskole, var i fjøset og brukte maske. Alltid løsningsorientert. Tok så fagbrev som omsorgsarbeider, og ble lærling. Så fikk hun kyssesyken.
- Jeg ble generelt veldig dårlig. Klarte ikke å hente posten eller gå i trapper. Jeg som alltid hadde klart alt, var helt utslitt av små ting. Jeg presset meg og tok mye kortison. Neste sommer fikk jeg astma. Den kombinasjonen gjorde at jeg var helt utslått om sommeren.
Startet hyposensibilisering
Det ble derfor satt i gang med hyposensibilisering med timotei, da hun reagerte mest mot dette.
- I starten var jeg hos allergispesialisten en gang i uka en stund, deretter en gang i måneden. Du skal trappe opp til du får maksdosen, som du skal ta i 3 til 5 år. Jeg sto i dette løpet i halvannet år.
For da dosen økte, ble Camilla så dårlig at legene ikke våget å gi henne mer. Kroppen ble medtatt, og hun begynte å utvikle mer allergi.
- Kroppen reagerte på alt av irritanter, fra parfymer og vaskemidler til eksos. Jeg var da i jobb i hjemmesykepleien og på et sykehjem, hvor de forsøkte å tilrettelegge. Det var lite som hjalp, bare lukten av nybonede gulv gjorde meg dårlig.
Hun ble lenge sykemeldt, og kroppen gikk i stå. Hun hadde forsøkt alt som ble forelagt henne, men nå reagerte hun også på hassel, or og bjørk. Da begynte det virkelig å bli et problem.
Alta har vært en fin livbøye for Camilla Larsen Strand. Klimaet er tørt, og våren kommer sent. Dette bildet er tatt i mai, og dagen etter var det hvitt på bakken.
Alene i sjøbua
Året etter ble hun syk allerede i februar, da temperaturen på Sørlandet var over 10 grader. Store deler av året var hun sykmeldt. Somrene ble også stadig vanskeligere, med mange besøk på legevakten. I perioder var hun så kraftløs, at hun ikke kunne stå på beina. Kortisonet måtte hun ta en pause fra, da hun hadde fått store doser. Drastiske valg måtte tas.
- Før hadde jeg løst våren fint med å dra litt på fjellet i april/mai. Jeg visste også at jeg fungerte på sjøen. Så om sommeren valgte jeg å bo i en sjøbu på 12m² på en øy. Jeg hadde båt, så det var greit for meg. Jeg måtte holde meg unna alt jeg reagerte på, og det ble umulig for meg å være på land.
Det var kummerlige forhold, før familien etter hvert bygde en hytte på øya. Hun fikk noe besøk, og var av og til i land med maske med pollenfilter.
- Joda, det var ensomt også til tider. Jeg var jo det eneste menneske på øya. Litt stusselig, men likevel var det verdt det. Jeg var fri og i form.
Ble fisker
Men selv på havet er det farer. Var det vind fra land og ut på øya, ble hun syk. Mens hun var på øya, fikk hun god tid til å tenke. Hvordan skulle hun ha livet sitt? Å bare fungere knapt halve året var vanskelig å akseptere for en tidligere sprek kvinne, og som nå bare var 24 år.
- Jeg så på alle fiskebåtene som kom forbi, og tenkte at det må jo være en smart jobb for meg! Jeg søkte permisjon fra jobben i helsevesenet, og var fisker i over ett år. Fra å ha vært så redusert, var jeg igjen den gode gamle meg med masse energi.
Båtjobben gjør ikke forskjell på mann og kvinne, ingen kunne heller se på henne at hun var syk. De som ikke trodde en spinkel kvinne hadde krefter, skulle jammen få se. For det var fremdeles krutt igjen i kroppen. Camilla elsket det harde arbeidet, og ble igjen i superform. Torsk ble fanget med garn i Nordsjøen, Shetland og Skottland og fangsten ble levert i Hanstholm i Danmark. Livet var endelig til å leve igjen.
- Så startet vi med flyndrefiske i Danmark. Garnet lå bak i båten, det kom krabber i som ble knust og lå i tre døgn før det samme garnet ble satt på nytt. Forråtnelsesprosessen avga gasser som gjorde meg kjempesyk. De var umulig å være ombord, så jeg måtte mønstre av.
Svalbard neste?
Det ble noen tunge tankeprosesser på Sørlandet. Der var hun tett på fukt og tåke som ikke var bra for astmaen. En lang vår og sommer var heller ikke bra for allergiene. Hun hadde sjekket med spesialister både lokalt og nasjonalt. Rådet var unisont:
«Du bør bo på Svalbard eller andre steder med lite vegetasjon!»
En tanke begynte å forme seg hos Camilla. For tidligere hadde hun to ganger vært i Alta på våren, i april og mai. Da var hun kjempesyk hjemme, men i supergod form og i Finnmark kunne hun da nyte fjell og skiturer. Hun visste at det livet hun hadde hatt, ikke kunne fortsette. Svalbard hadde hun ikke noe imot, men kunne hun få en fremtid der? Ikke mange blir der livet ut.
- Jeg kom frem til at Alta ville være en god løsning. Det ville ikke bli problemfritt der heller, men sesongen er kortere og jeg kunne se for meg en fremtid der. Da alt var pakket og jeg satt på flyet, kom tårene. Nå endres livet mitt.
Det tørre klimaet med fravær av regn og tåke, gjorde at hun var kjempegod fra astmaen. Mindre slim og hoste gjorde at hun var i bedre form. Den mye kortere pollensesongen hjalp også. Hun møtte sin kommende ektemann Daniel, som også elsket naturen og å være aktiv.
Allergifri graviditet
De korte pollensomrene ble tilbrakt på fjellet rundt en times kjøring fra Alta. På det høyeste punktet på Sennalandet i en grønn hytte med utedo, hadde Camilla sin «sommerferie».
- Daniel kom på besøk på rulleski! Ellers brukte jeg tiden på å lese, strikke og fiske i det flotte landskapet. Og kjede meg…..Så ble jeg gravid. Begge gangene var jeg skikkelig god om sommeren, og tenkte at nå er det kanskje over? Er det noe i ammingen og hormonene som hjelper? Jeg fikk aldri svar på det, og dessverre kom allergien kraftig tilbake.
Familien dro fortsatt til Sørlandet på ferie på hytta.
- Jeg holdt meg kun på øya, så et ble ingen besøk i Dyreparken med mann og barn.
Var det bare slik det måtte bli? For den siste gangen hun hadde kontakt med allergispesialist, fikk hun beskjed om at de ikke hadde noe å tilby. Men det sto også i brevet at dersom Xolair kommer til Norge, skulle hun få prøve det. Det var jo kommet for lenge siden, og nå som hun var ferdig med graviditeter var det på tide å gi det en sjanse.
Fikk tilbud om Xolair
Xolair inneholder et antistoff mot immunglobulinet IgE. Det kommer i sprøyteform, og vurderes for pasienter som har utilstrekkelig respons på antihistaminer. Pasienten får en hvis mengde IgE-tilpasset stoff ut fra en blodprøve som er tatt, og som ser hvor mye du reagerer.
- I vår startet jeg med sprøytene for fjerde året på rad, og de tas hver 14. dag på legesentret. Allergien og astmaen ble bedre enn den noen gang har vært. De siste årene har jeg kunnet besøke Sørlandet om sommeren å kjenne lukten av høy og gress, uten å bli kjempesyk. Det var utrolig.
Livet har virkelig endret seg for familien på fire og hunden Gaisa. Både inne og ute vitner det om en familie som står på ski, turner, trener og sykler. Nå kan de alle gjøre det sammen også om sommeren.
- Nå pleier vi å være i Alta til etter sankthans, så drar vi på hytta på Sørlandet. Jeg har fått vært med ungene i Dyreparken og andre aktiviteter. Før var Daniel den som var med ungene på alt, så det er klart det har vært stritt, sier Camilla.
Kjapp endring
Hun måtte gå en lang vei, med mange prøver, sykmeldinger og tester. Hyposensibilisering ble vurdert igjen nå som hun var voksen, men hun blir så dårlig av det. Xolair har hun ikke hatt noen bivirkninger av, og det er ikke satt en begrensning per nå i hvor mange år hun kan få den.
- Xolair koster flere tusen per sprøyte, så mitt inntrykk er at det ikke er noe som lett deles ut. Selv tar jeg rundt 10 sprøyter per sesong, og etter det første året har jeg fått dekket dette. Virkningen er utrolig, og jeg kan ikke forstå at det er mulig å bli så god. Det tok ikke mer enn noen uker før jeg merket endringene.
I tillegg til sprøytene, tar hun også vanlige allergimedisiner og astmamedisin. Vanligvis begynner hun en måned før våren kommer. Alle dager er ikke like gode, men hun har et helt nytt liv. Hun vet at hennes vei ikke er mulig for alle. Hverken med å flytte, eller å få rett medisin. Likevel.
- Jeg vil si til andre at de må gjøre alt de kan for å unngå det de reagerer på. Selv har jeg tatt noen livsvalg, og aldri angret på flyttingen. Jeg fikk et bedre liv nordpå, også før jeg begynte med Xolair!
CAMILLA STRAND LARSEN
Bor: Alta
Sivil status: Gift, barna Amalie, Solveig, Daniel og hunden Gaisa.
Yrke: Barnevernspedagog
FAKTA XOLAIR:
HVA: Omalizubamin representerer et behandlingsprinsipp ved alvorlig allergisk astma, såkalt anti-IgE-behandling. Xolair® (omalizubamin) kan benyttes som tilleggsbehandling for å forbedre astmakontrollen med alvorlig og vedvarende allergisk astma, og som til tross for daglig inhalasjon av høydose kortison og langtidsvirkende beta2-agonist til inhalasjon ikke oppnår god nok sykdomskontroll. Forskrivning av Xolair® skal foretas av spesialist med erfaring i diagnostisering og behandling av alvorlig allergisk astma.
IEG: Mennesker med allergi har utviklet en overfølsomme mot, f.eks pollen, husstøvmidd eller pelsdyr. Denne overfølsomheten medfører at kroppen produserer for mye ”motgift” i form av molekylet IgE (immunglobulin E) mot disse såkalte allergenene. For mye IgE kan føre til alvorlige reaksjoner da IgE er med på å utløse allergiske astmasymptomer som pustevansker, surkling i brystet og hoste. Xolair (omalizumab) blokkerer IgE i blodet, og kan dermed forhindre allergiske astmaanfall.
SLIK VIRKER DEN:
* Substanser som en person utvikler allergi mot (allergener) pustes inn. En av kroppens reaksjoner ved allergi er å produsere unormalt mye IgE, antistoffet som fanger opp allergener og forårsaker allergiske reaksjoner. IgE følger med blodomløpet og bindes til spesielle inflammatoriske celler (for eksempel mastceller) i nese, luftveier, hud og tarm. Ved allergi er immunforsvaret dermed satt i alarmberedskap.Ved neste eksponering for samme allergen forsøker IgE å forsvare kroppen ved å utløse en rask og aggressiv respons på noe som egentlig er en ufarlig substans. Når IgE har bundet en kritisk mengde allergener på overflaten av mastceller frigir cellen inflammatoriske substanser som histamin ut i blodomløpet. De inflammatoriske substansene lager en inflammasjon i luftrøret som resulterer i typiske astmasymptomer. I ekstreme tilfeller kan slike astmaanfall være dødelige.
*Etter injeksjon vil Xolair binde IgE i blodet og forhindre at dette bindes til mastcellene. Når IgE ikke lenger bindes til mastcellene utløser allergenene ikke lenger reaksjonen som frigir de inflammatoriske substansene fra mastcellene.
Over tid brytes IgE og Xolair som er bundet sammen ned i kroppen. Kroppen fortsetter å produsere IgE, og kontinuerlig bruk er derfor nødvendig for å opprettholde effekten. Legemidlet gis hver annen eller fjerde uke, avhengig av pasientens vekt og IgE nivå i blodet.
Filleristing på fergeruta Loppa-Hasvik
Øksfjord
Kunde: Maritim Logg
Tekniske feil, dårlig vær, reduserte avganger og kanselleringer fører til tøffe dager for fergemannskapet. De skjelles ut direkte på jobb, via telefon og sms.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
- Har du vafler?
Klokken er 9 og Bente Monica Leirbakken har allerede vært på jobb noen timer. «MF Bergsfjord» har tatt imot brød fra Alta, vært i Tverrfjorden for å levere postbilen og hentet to skoleelver som skulle til Øksfjord. Hasvik neste.
- Det er et lykketreff om en kommer over. Sist var jeg her i god tid før ferga skulle gå, og stilte meg ikke i kø. En halvtime før oppsatt avgang stikker den! Det var bare å returnere til Alta, sier maskinentreprenøren Svein Thomassen, og tar imot vaflene.
Bente Monica nikker forståelsesfullt, og sier hun er glad hun hadde fri da.
- Vi gikk en reserverute, og den går 19.30 og ikke 20, forklarer hun bak kassen.
- Det koster oss dyrt. Jeg forstår meg ikke på fergene nå for tiden. Den forrige ferga gikk både i sorg og glede, svarer Thomassen.
Vaffelstart: Maskinentreprenøren Svein Thomassen og Bente Monica Leirbakken har gått på skole sammen i Alta. Han er frustrert over dårlig fergeinfo, som koster ham dyrt.
Fire dager venting
Ferga han snakker om ble erstattet med to gassferger. Etter det har det blåst hardt på kaier, på Facebook, i lokalaviser og rundt bordene i salongen. De nye fergene har vært plaget av tekniske feil to år etter levering. Når én ferge er ute av drift, tar det 4 dager før reserveferge er på plass. Færre avganger er svaret. Dette merker de ansatte godt, og skjelles ut både verbalt, på telefon og via sms.
Med godt over 40 års sjøerfaring fører skipper Yngve Guttormsen ferga trygt frem. I samme farvann han som 16-åring rodde fiske.
Vi betjener rutene så godt vi kan, men selv om fergene i seg selv tåler sjøgang så er motoren svakere. Når været tilsier det, blir det innstilte avganger. Vi tar ingen sjanser. Jeg skjønner de reisendes frustrasjon, men selv om været er brukbart i én havn kan det være dårlig andre steder på ruta.
Får kjeften først
Det er mye teknikk involvert, og da kan feil oppstå. Dersom den ene ferga er ute av drift, betjener den andre ferga de tre sambandene i ruta. Det gjøres i 4 døgn, før en reserveferge er på plass. Den kommer fra Sandnessjøen i Nordland, og bruker ca 1,5 dag på å seile nordover.
- Kontrakten Boreal har med Finnmark Fylkeskommune sier at det ikke skal settes inn reserveferge med én gang. Dermed skapes det konfliktsituasjoner. For vi må overholde hviletiden, og det fører til færre avganger i den perioden, sier Yngve.
Han er en sindig kar, og sier folk trives på jobb. Sinnet passasjerene har, vet han handler om selskapet. Men det er mannskapet som er i førstelinja.
- Passasjerer kjefter på oss personlig. Det synes jeg ikke noe om. Faktisk har jeg blitt forferdet over hva folk får seg til å si.
- Er det på sms eller direkte til deg?
- Det er direkte på telefon.
«Det er bare slik det er»
Bente Monica får også høre sitt, og urettferdighet ser hun ikke blidt på. Med 37 års LO-erfaring på skuldrene, fra hotell, restaurant, renhold lar hun seg ikke pille på nesen. Enten det gjelder seg selv eller andre. Solidaritetstanken betyr mye. Etter en lang innsats i Fellesforbundet og klubben hun bygde opp på Scandic i Alta, gjør hun seg nå bemerket på sjøen. For hun godtar ikke at «det er bare slik det er» og «det er en del av jobben»
- En gang sendte en voksen mann en sms til skipsmobilen. Etter sigende var ferga var en søppelbåt, og vi som jobbet der var ikke noe bedre. Jeg tok ham fatt da han kom bord, og sa at jeg skulle ha meg frabedt slike meldinger. Hadde han noe som skulle tas opp, var Boreal rette stedet.
- Hvordan reagerte han?
- Han ble faktisk litt flau. En gang satt en fra kommunen i salongen og å klagde på skipperen. Det fikk han beskjed om å slutte med. Gud bedre meg hva folk får seg til å si.
Ok.. Noe filleristing er jo nødvendig.
Vurderte å si opp
Ute begynner de to timene med desember-dagslys, og havet er nesten flatt.
- Om 20 minutter er vi midtfjords. Der er det alltid urolig. I dag er det sørlig vind, så det vil ikke bli høye bølger. Er han på nord, er saken en annen. Det er åpent farvann og vi ser rett på Lopphavet, så det kan være rimelig tøft. Det er derfor et krav at det skal være en lukket ferge på denne ruta.
En desemberdag klokken 15.00 og et vogntog med fisk fra et av Hasviks to fiskebedrifter er på plass, og noen få personbiler. En ny tur på 1 time 20 minutter skal tilbakelegges.
Vi går til messa og tar en kopp kaffe. Matrosen Kim André Alsén setter seg også ned. 23-åringen er den første som får høre det. En gang var begge fergene ute av drift, uten reserveferge på plass. Sist sommer måtte politiet gripe inn blant hissige køståere.
- Jeg forsøker å være hyggelig, men det hender jeg må heve stemmen. All kjeftingen går jo innpå meg. Jeg er fra Hasvik selv, og kjenner vel 90 prosent av de som tar ferga. Det er ikke lett.
- Vurderte du å slutte?
- Ja. Etter sist sommer tenkte jeg faktisk på om jobben var verdt det.
Matros Kim André Alsén er fra Hasvik og kjenner nesten alle som kommer ombord. Det gjør det noen ganger litt hardt å ta imot kjeft.
Turnus-type?
I Hasvik slipper Thomassens lastebiler av. De skal gjøre betongarbeid for kommunen, og noen blir der i tre dager. I Hasvik ligger ferga i ro i tre timer, hviletid for mannskapet. Bente Monica vasker også toaletter, salongen og messa, før lunsjen serveres.
Å være i Sjømannsforbundet har stort sett vært en positiv opplevelse for Bente Monica, som selv er tillitsvalgt. - Alle er synlige, blir sett og får være med på kurs.
- Vi fem ansatte skal egentlig dele på messeoppgavene, men vi setter stor pris på at Bente Monica lager mat og tar seg av alt av innkjøp, sier skipper Yngve Guttormsen. Styrmann Henrik Rapp og matros Kim André Alsén (til venstre) er hjertens enig.
Pastalunsjen glir ned også hos den svenske chiefen Lars Gidlöf og styrmann Henrik Rapp fra Alta. Det er 14 dager på, 14 dager av, 14 dager på og én måned fri.
- Hva kalles en slik turnus?
- Jeg tror ikke den har et navn, det måtte i så fall være «kjempeturnus», sier Bente og ler godt.
De andre er enige, det gir tid til å hente seg inn igjen etter lange dager. De er stort sett oppe klokken 5 og legger til kai for siste gang 21.40. Etter noen runder Amerikaner og litt tv-titting, blir det stort sett tidlig kveld for alle.
Den usynlige mannen
59 trappetrinn ned fra messa, jobber en som passasjerene verken ser eller hører. Chiefen Lars er veldig fornøyd med sitt ikke-forhold til både de og sosiale medier. 53-åringen har erfaring fra havet, som maskinist fra 1990. Dette er svenskens andre tur med ferga, men han kjenner Rolls-Royce-motoren godt. Faktisk var han med på å bygge den.
- Jeg har ikke Facebook, og forholder meg lite til kjeft fra de reisende. Alle har innkjøringsproblemer. Fra min side så vet jeg at vi har en god regularitets-prosent, men jeg forstår jo at passasjerene blir sure når de ikke kommer frem til ønsket tid. Så jeg tror ikke jeg skal få meg en t-skjorte som sier «I’ve build this ship» og gå i land. Da blir jeg vel mördade!
Mer oppfølging
Svensken ler godt, og stemningen er lett på ferga. Bente Monica Leirbakken angrer ikke på at hun forlot land-livet. Hun ville ha nye utfordringer, og det får hun. Foruten bare to timers reisetid hjem, betyr arbeidsmiljøet mye.
- Vi er en kjempetrivelig gjeng som jobber sammen. Jeg ville ikke byttet dem bort for noe i verden!
Bente Monica Leirbakkens ønske fremover er at Boreal følger de ansatte enda bedre opp
- Det ville vært fint om de ikke bare var på banen når skaden var skjedd. Det hadde vært bra med månedlige møter, der de kunne hørt hvordan vi har det.
Messa er rengjort og restematen satt vekk. Med strikketøyet i hendene slapper Bente Monica Leirbakken av etter lunsj. Hun er på jobb fra kl. 06.00 til de legger til kai kl. 21.20.
Bente Monica Leirbakken
Alder: 54.
Bosted: Alta.
Sivil status: Mor til fire
Yrke: Restaurantør hos Boreal på fergesambandet Loppa-Hasvik i Finnmark
Bakgrunn: Handel&kontor, førskolelærer, hotell og restaurantbransjen. Bygde opp Fellesforbundet-klubben på Scandic Alta. Tar nå Faglig grunnkurs 2.
Verv: Tillitsvalgt Norsk Sjømannsforbund i Finnmark, varamedlem LO Alta.
LO: Medlem i 37 år.
Rute 500 LOPPA-HASVIK
Boreal drifter fergeruta 500 Loppa-Hasvik på oppdrag for Finnmark Fylkeskommune.
Strekningen blir betjent av to ferjer i kombinasjon med strekningene 510 Øksfjord ‐ Tverrfjord og 520 Øksfjord ‐ Bergsfjord ‐ Sør‐Tverrfjord.
HASVIK OG LOPPA
Hasvik ligger sørvest for Hammerfest, og omfatter vestdelen av Sørøya, den nordlige delen av Stjernøya og ca. 90 småøyer. Har drøyt 1000 innbyggere. Fangst og foredling av fisk er hovedvirksomhet. Loppa grenser til Troms fylke og Kvænangen kommune i sør, Alta i øst og Hasvik i nord. Nesten 1000 innbyggere, halvparten bor i Øksfjord, resten i små samfunn rundt Lopphavet som Nuvsvåg, Bergsfjord og Sandland. Har Hurtigruteanløp.
Krise er hverdagen i Kjøllefjord
Kjøllefjord
Kunde: Ambulanseforum
De har trolig Norges lengste vei til sykehus, dersom ikke vær og stengte fjell hindrer utrykning. Ambulansepersonellet i Kjøllefjord vet hvor de bor.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Ambulanseforum
«Den to uker gamle babyen hadde pusteproblemer, trolig en hjertefeil, sa legen.
Vi ga ham oksygen, og skulle få ham til sykehus. Det var vinter, uvær og veien over fjellet stengt.
Sea King var allerede ute på oppdrag. Så vi overvåket pasienten, mens vi tok kontakt med legehelikoptret i Tromsø.
De kunne komme, men hadde aldri vært i Kjøllefjord. De tanket i Hammerfest, og vurderte å snu, men sleit seg videre og var i lufta i to timer. Da de kom inn fjorden her, hadde de 50 knop motvind. De klarte å lande.
Det var utrolig godt å få lastet babyen om bord og se dem på vei ut fjorden…
Det gikk bra denne gangen også.»
Dan Børge Weie (42) har etter 23 år ambulansen i Kjøllefjord mange slike historier. Han vet alt om hvordan det er å se livet starte og slutte - og alt midt i mellom. Det gjør også kollegaene hans, som har vært med nesten like lenge. Gjengen på stasjonen kjenner hverandre godt, og noen ganger er de også ekstra lenge sammen på jobb.
Håll nu torsken..
- Lakselv i nabokommunen Porsanger, hadde hatt mye kjøring og var tatt ut av drift.
Vi overtok en kjøring som ligger fire timer fra oss, som så skulle leveres på Skaidi. Der møtes vi av en ambulanse fra Hammerfest, som tar pasienten videre til sykehus der.
Mens vi står på Skaidi og tror at vi endelig skal hjem, får vi et akuttoppdrag.
Vi var borte i 19 timer, det lengste oppdraget vi har hatt, forteller Skjalg Holand (49) og Ørjan Olsen (41).
KOLONNE: Når siste kolonne er gått og været er uforsvarlig, hender det de må overnatte i ambulansen. Den første kolonnekjøringen er rett utenfor Kjøllefjord sentrum. (F.v) Dan Børge Weie, Ørjan Olsen, Skjalg Holand, Ronny Harjo og Andreas Ingilæ og Karine Larssen på båren.
Når en har 340 kilometer til nærmeste sykehus i Kirkenes og må over 3 fjelloverganger, lærer en seg å improvisere. For eksempel kjører en 580 kilometer via Finland dersom det ene fjellet er stengt.
De har også fått opplæring i skredsøk, og må hele tiden improvisere når det er uavklarte situasjoner. Da det var hjertestans på en pasient i et hyttefelt, måtte de hente inn en skuter med rescue-slede fra Røde Kors.
På Laksefjordvidda virker hverken det nye nødnettet eller telefon…
“Vi lever for så vidt i en krisesituasjon hele tiden. Den mye omtalte ambulanseflykrisen var for oss som en vanlig hverdag, egentlig bedre, da vi fikk god hjelp fra Bell-helikoptrene. Snittoppdraget vårt er på drøye 3,5 time.”
Det medfører at ambulansefolkene i Kjøllefjord får andre erfaringer enn mange andre. Sørfra har det jobbet folk i Finnmark som blir overrasket over avstandene. Bare innad i kommunen tar det 4 timer fra A til B. Noen får også nye erfaringer når det gjelder medikamenter, da de både får se virkningen og når den går ut av kroppen.
- Det har vi god tid til her. Det er nok den største forskjellen på oss og andre. Vi har ansvaret for pasienten over mye lengre tid, sier Dan Børge.
Han har egentlig ferie, men er innom stasjonen der Ørjan Olsen og vikar Andreas Ingilæ (22) akkurat har gått på vakt. Skjalg Holand har gått av, og har bare hatt to små oppdrag. Nå er det rolig, og de sitter og nyter omgivelsene. For det gode kameratskapet er ikke bare på jobb, de har også slått seg sammen og sørget for at arbeidsplassen ble et ekstra bra sted å være.
AVANSERT DUKKE: Næringslivet setter pris på ambulansen. Ansatte og bedrifter i Lebesby spleiste på en dukke som er mer avansert enn den vanlige Annedukka. Andreas Ingilæ som jobber med dukka, vet for eksempel ikke hva som feiler den på forhånd. Det er det Ørjan Olsen som styrer.
- Det tok tre klinikksjefer før vi sist år kom i gang med nye lokaler. Dessverre var det ikke satt av nok penger til å renovere slik vi ville ha det, men vi bestemte oss for å se positivt på det og ta resten på dugnad, forteller Weie
- Jeg tegnet alt, og det viktigste var å få en garderobe med en gang vi kommer inn, med kort vei til garasjen. Mange har klærne innerst i bygget, slik at du må gjennom rene soner. Hos oss skulle logistikken være perfekt, og det har den blitt, smiler Ørjan Olsen.
De fikk også på plass et fagrom, som sikrer fysisk og faglig trening. Endelig kan de også steike vafler under en skikkelig vifte, og ikke i en garasje med døra åpen. Juvelen i kronen er likevel garasjen.
- Nå har vi en skikkelig garasje, med utstyrsrom og vaskerom. Helt bakerst har vi også et lager, der vi har påført artikkelnumret på alt, slik at det er lett å bestille nytt for alle. Det er ikke bare én persons ansvar, forteller Ørjan Olsen.
Innsatsen for samholdet og arbeidsmiljøet ga dem HMS-prisen til Finnmarkssykehuset i 2017. Den besto av heder og ære samt et kunstverk, som venter på veggplass. For ting tar tid. De er ute på oppdrag i snitt en gang per dag, og om vinteren vet de aldri når returen er. Overnattinger mellom to fjelloverganger i ambulansen er ikke uvanlig. Litt ekstra puls får de av fødsler, for på skolen lærer de jo mest om alt som kan gå galt. Så høy hjertefrekvens som Dan og Ørjan hadde i Lakselv, er det derimot lenge siden de har hatt.
- Ørjan og jeg kjørte til Lakselv. Der overtar de vår pasient, og får ham videre til Hammerfest.
Så ser vi at den andre ambulansen i byen drar ut med blålys. Dermed har de ingen biler igjen, og de spør oss om å være beredskap. «OK, sier vi - men er det vakthavende lege her?» «Nei, han dro med ambulansen, men det er lege på Sea King.»
Like etter hører vi at helikopteret tar av...
Så sitter vi der uten lege og helikopter, på et sted vi ikke kjenner en eneste adresse eller har jobbet med sykepleieren før.
Heldigvis kom det ingen oppdrag på de 8 timene, forteller duoen med et skjevt smil.
Mange av oppdragene er derimot ikke like dramatiske. Det er eldre med små plager som skal kjøres til flyplassen, det er mindre oppdrag som løses ved hjelp av luftambulansen eller på stedet.
Når en av de nye innbyggerne som bare kan arabisk ble hjertesyk, kommer man langt med tegnspråk.
- Vi berget livet der også, vi forsto på symptomene hva det var. Alle skulle hjelpe til, for det var de vant til fra Syria. Så vi kom vel nesten ikke borti pasienten, sier Ørjan og Dan med et smil.
Likevel. Når en bor innerst i en fjord øst i Finnmark, kan en aldri slappe helt av. I vinter fikk Dan Børge en dramatisk telefon fra politiet.
Hurtigruta har problemer i fjorden. Det ene ankeret er røket og motoren starter ikke.
- Det var orkan, alle veiene ut stengt og om bord var det potensielt 220 pasienter. Vi måtte ha en plan på hvor vi skulle frakte dem. Vi fikk på plass skutere, og Røde Kors sørget for telt og aggregat.
Det gikk bra, og vi fikk virkelig kjenne på hvor vi bor!
Noen må du synge salmesanger for, andre må du fortelle grisevitser til!
Alta
Kunde: DNB Nyheter
Suksessrike Bjørn Ove Thomassen (35) håper andre som strever med tall eller å bøye verb, ikke lar seg stoppe. For andre ferdigheter kan også ta deg langt.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
- På barneskolen var jeg den tregeste i klassen i lesing, skriving og regning. Jeg skjønte det selv, og beskyttet meg med å bli litt hardhudet. Ingen kom helt innpå meg. Skal jeg gjøre noe, må jeg forstå hvorfor. Det gjorde jeg ikke.
Tenkte på traktorer
Vi er hos Trailer & maskinservice i Alta. På kontoret i Kleggveien tenker Bjørn Ove Thomassen 25 år tilbake i tid. Da han sto i skolegården, opptatt av å se på lastebiler, hjullastere og traktorer som kjørte forbi mens andre spilte fotball. Da han ble gammel nok, jobbet han i alle feriene hos en entreprenør. Stablet materialer, sveiset, ryddet og var på lageret. Drømmen var jobb, ikke mer skole.
“Jeg hold på å kveles på skolen”
- Jeg holdt på å kveles på skolen, men jeg hadde aldri fravær. Det var ikke politisk korrekt å ikke gå på videregående, så da ungdomsskolen var over fortsatte jeg der. Jeg slet spesielt med matematikk, og til og med foreldrene mine mente at dette ikke kom til å gå.
Det tente ham ekstra, og da en annen lærer på skolen lurte på om han ønsket ekstra hjelp var svaret klart.
DRØMMEJOBB: Når andre spilte fotball i friminuttene, fantaserte Bjørn Ove Thomassen om store biler og maskiner
Skarp som et ljåblad
- Han spurte på en normal måte og det var ikke noe som ble tredd ned over hodet på meg. Jeg sa ja, og mange kvelder ble brukt sammen med ham. Han ga meg praktiske oppgaver, som å regne ut volum i en tank. Etter en lang stund skjønte jeg omsider hva hypotenusen var, og slet meg til en ståkarakter.
“Jeg føler jeg har blitt spottet og sett ned på”
I sveising og motorlære var det derimot toppkarakter. Fraværet var fremdeles på null. I andre fag sto det verre til.
- Jeg var et naut, men jeg ga ikke opp. At du ikke kan bøye verb eller er god i matte betyr ikke stryk i forretningslivet. Noen som er skarp som et ljåblad kan ta regnskapet ditt.
KNUSEVERK: Dagens jobb var å demontere og montere en ny mantel på en konknuser, her sammen med Øystein Thomassen hos Finnmark sand AS.
Har blitt sett ned på
Tre fagbrev kom på plass i voksen alder som privatist; som yrkessjåfør, anleggsmaskinreperatør og reparatør for tunge kjøretøy. Men fremdeles stikker andres holdning til folk uten høyere utdanning dypt.
- Jeg føler jeg har blitt spottet og sett ned på. Også i dag er det mange, særlig gutter, som ikke gjør det bra på skolen. De kan ha mange andre talenter, så det er viktig for meg å få frem at vi ikke skal kalle noen for dumme.
“Det nytter ikke å komme med hesjestreng i øret og hanekamsveis til konservative oppdragsgivere”
Å få selvtillit kan komme fra mange steder. For Bjørn Ove var det onkelen som ble redningen.
- Han startet egen bedrift tidlig, og var ikke redd noe. Hans motto var å peise på.
Det Bjørn Ove mangler av fine grader og titler, tar han igjen i arbeidsvilje, gode ideer og ikke minst gatesmarthet.
STÅ I DET: Bjørn Ove Thomassen synes han har svelget mange kameler. Av det har han lært at når det tårner seg opp som verst, er det ingen som støtter og hjelper deg. – Du må stå i det, ta tyrene ved hornene og eie problemet. Kan du ikke endre det, drit i det og gå videre.
Dans, salmesang eller grov vits
- Den gamle mattelæreren min var også danselærer. De to trinnene i swing han lærte meg, har jeg hatt mye nytte av som voksen. «Kom, så tar vi en sving», kan jeg si og da er samtalen i gang.
For når du skal drive med delesalg og reparasjon av store maskiner i hele Finnmark, må du kjenne uskrevne regler og tilpasse situasjonen. Det nytter ikke å komme med hesjestreng i øret og hanekamsveis til konservative oppdragsgivere.
- Noen må du synge salmesanger for, andre må du fortelle grisevitser til! sier Bjørn Ove og ler godt.
Det som i alle fall må til for å skape en suksess, er en god idé. Han hadde venner og bekjente som kunder i starten. Det gikk i kjøp, salg og reparasjoner av bil og MC. Først i farens garasje, så i leid bygg og til slutt i eget bygg. I 2005 startet han å selge deler til veterantraktorer, som han hadde kjøpt fra hele Nordkalotten.
- «Dette kan jeg og dette skal jeg tjene penger på», tenkte jeg. Alle lo av meg, men det fliret er borte nå, sier Bjørn Ove.
MOTTO: Vær med folk som er bedre enn deg selv, se hvordan de løser problemene og lytt til dem. Forsøk så å bli bedre enn dem.
Løser alt hele døgnet
For ideen ble utviklet. Den store entreprenørbransjen i fylket hadde nemlig mange behov. Nå skulle han tilby reparasjon av alle typer tunge kjøretøy og kraner hele døgnet hele året. Samt et olje- og filterlager, og en del-butikk som skulle ha alt entreprenørene manglet.
“Det er nesten som når en bestiller en leiemorder”
- Det har gått for fullt. Vi har ambulerende mekanikere i hele Finnmark. Jeg sender meg selv ut på de store oppdragene, fra Ålesund til Kirkenes. Vi løser problemene uten å skape nye. Det er nesten som når en bestiller en leiemorder. Du betaler gjerne litt ekstra for å bli kvitt problemet for godt, sier han og ler.
Han ansetter folk som er flinkere enn seg selv, og vises selv igjen i arbeidstøy ute hos kunder. Enten det er på LNG-anlegget på Melkøya i Hammerfest eller hos mindre kunder.
ARBEIDSJERN: Thomassen mener det er tre måter å tjene penger på. Hardt arbeid, flaks og kriminalitet. Selv har han gått for førstnevnte
DN og det å være i skiten
- Som sjef nytter ikke å sitte i en hotellresepsjon og lese Dagens Næringsliv. Du må selv være i skiten, jobbe overtid, gå foran med et godt eksempel og ploge veien. Det funker i alle fall for meg.
Bjørn Ove Thomassen mener at du ikke trenger en IQ på 180 for å starte en bedrift. Har du en god ide og vil ofre alt, så gå for det - eller som han så direkte sier «just fucking do it». Han vil gi et signal til andre uten utdannelse som føler seg tråkket på. Dere kan få det til. Det kan likevel bli krevende.
- Elsker du det du gjør, trenger du ikke yoga, meditasjon eller ferie. Roter du derimot vekk lykken i det du gjør, mister du gleden. Jeg var nødt til å ta et tak etter ti år med hardkjør. Jeg var blitt besatt av jobben, klarte ikke å være tilstede og var i mange år en zombie.
DN: - Som sjef nytter ikke å sitte i en hotellresepsjon og lese Dagens Næringsliv. Du må selv være i skiten, jobbe overtid og gå foran med et godt eksempel, mener Thomassen.
Gammel-Erik og korset
Da et tilbud om oppkjøp kom sist år fra Team Verksted (eid av Nettbuss og NSB), sa han etter hvert ja til et salg. Nå er han daglig leder i bedriften han bygde opp med to tomme hender og etter hvert et lån fra DNB. Selv om det siste satt langt inne.
- Jeg er like redd gjeld som Gammel-Erik er redd korset. Fra vi var små, sa far at vi ikke skulle sløse penger på godter og bare sitte igjen med emballasje. Alt vi skulle kjøpe, burde ha en verdi. Jeg tok likevel lån da vi skulle bygge eget bygg, og jeg har alltid hatt et enestående forhold til DNB i Alta.
“Det er ovenfra og ned-holdningen som må bort”
Han er glad han kjempet mot alt og alle som ikke trodde på ham. Da Bjørn Ove nylig holdt foredrag om dette temaet på Næringslivsdagen i Alta, der DNB var medarrangør, fikk han mange tilbakemeldinger.
- Flere sa det ga motivasjon til å gå videre, enten på skolen eller til å satse på ideene sine. Mange har også takket meg for at dette endelig ble satt ord på i det offentlige rom.
Han angret bare på én ting han ikke fikk godt nok frem for ledere og gründere i byens næringsliv.
- Vi trenger selvsagt de med høyere utdannelse også. Jeg ser opp til dem, lytter og får hjelp fra andre som kan mer enn meg. Det er ovenfra og ned-holdningen som må bort. Det sies at kunnskap er makt, men den trenger ikke nødvendigvis komme fra skolegang. Alle har noe å gi.
BANJO: Nå som selskapet er solgt og Thomassen «bare» er daglig leder, har han fått seg en ny hobby.
Kan kjøpe Ferrari
I dag reiser han fremdeles land og strand for å hjelpe, og til nå har det ikke vært en maskin som ikke har kommet ut på veien igjen. Selv har han bare eid én bil i hele sitt liv, men nå er den gamle Audi 80-en parkert for godt. Firmabilen får ham fra A til Å.
- Det er så mange flotte biler her i Alta, at jeg ikke begriper hvordan folk har råd til det. Noen har det vel heller ikke, men vil bare imponere. Det er nok for meg å vite at jeg kan kjøpe meg bilen jeg ønsker, om så en Ferrari - men jeg trenger den ikke. Sløser du blir du fattig til slutt, og jeg vet hvor hardt jeg har jobbet for de pengene.
PS: Litt unner han seg likevel. På kontoret står en banjo sirlig plassert.
- Banjolyden er det fineste jeg vet. Med mer fritid, er planen å forbedre spillingen!
MISTER FIX-IT: Hjullastere, krokbil, lastebiler, scootere – så lenge det har motor, kan det fikses på verkstedet i Alta eller ute hos kundene.
- Vi har faktisk ansatte som synes det er så kjekt på jobb, at de kommer innom på en lørdag!
Alta
Kunde: DNB Nyheter
SmartDok ville ikke ha omgivelser som var svarte, hvite eller grå. Økt trivsel gir økt lønnsomhet, mener gründer Bjørn Tore Hagberg, som kun satte ned foten én gang.
- Da fargedesigneren Dagny Thurmann-Moe fra Oslo skulle holde en tale, tenkte jeg at dette var en god anledning til å heller sjekke e-posten enn å høre etter, sier gründer Bjørn Tore Hagberg.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
NY DESIGN: Arkitekt Bente Mannsverk og fargedesigner Dagny Thurmann-Moe har forvandlet det gamle bankbygget på innsiden. Alt er tilrettelagt for at de ansatte skal trives.
SmartDok-sjefen Bjørn Tore Hagberg ler litt av seg selv, der han satt i salen under den årlige LINK-konferansen i Alta. For knapt to år senere har nemlig de to avsluttet et samarbeid som påvirker arbeidshverdagen til ham og ansatte.
Vi må male!
- Jeg trodde det skulle være snakk om årets farger … blablabla, men hun fanget interessen min med bilder av ett rom med to ulike fargevalg. «Hvor vil du være?», spurte hun og svaret var jo ikke i det svart/grå/hvite rommet. Da jeg kom tilbake til kontorene vi da leide, var min første tanke: Vi må male!
Det ble litt utsatt, for bedriften vokste. SmartDok har hatt en eventyrlig reise. De startet som en idé hos sivilingeniøren og IT-utdannede Bjørn Tore Hagberg (47) på hans enmannskontor: Hvordan fjerne papirarbeid fra byggebransjen, og sørge for at lønn, timer med mer kan registreres på mobil.
IT-HILSEN: For deg som ikke umiddelbart kjenner til det binære tallsystemet. «Velkommen til SmartDok», står det her.
SmartDok + Steve Jobs
Er det noe nytt, tenker du kanskje? Det var det i 2005… For det var ikke før i 2007 Apple lanserte iPhone. Resten er historie – for begge parter. Bedriften har vokst i antall ansatte, kunder og omsetning, blitt Gaselle-bedrift og nylig en del av Visma. Lokalkontor i Oslo og Stockholm har også kommet til.
“Det er én hovedgrunn til at åpent landskap er populært”
Tilbake til Alta. De vokste seg altså ut av lokalene de hadde, men det var ikke enkelt å finne noe som passet.
- Vi har lenge vært på utkikk etter et bygg som vi kan utforme etter våre behov. Dette gamle bankbygget var perfekt, 800 kvadratmeter med parkering, kjeller og i god teknisk stand. Oppussingen begynte sist år, og jeg visste at fargedesigner Dagny måtte med på laget.
LAKSEROSA: De lakserosa veggene i møterommet var ikke en favoritt i starten, men det har endret seg. Fargenavnet passer godt, da Hagberg er laksefisker. Derfor er det også et stort bilde av Altaelva på veggen. Så vet alle hvem de snakker med på videokonferanser.
Fritt valg for Farge-Dagny
Med hennes bakgrunn innen pedagogikk, sosiologi og informatikk og ti år i IT-bransjen, var det en god kombo for IT-bedriften SmartDok.
“Jeg ga henne frie tøyler. Det var litt som lammet som går til slakteren. Du vet jo ikke helt hva du går til. Jeg må innrømme at det i perioder var litt vondt.”
. For det er jo vanskelig å se en farge isolert på en skjerm, et gulv eller en vegg. Jeg bestemte meg for å ikke pirke på noe, og stole på henne som fagperson.
Han kjøpte også argumentene hennes, og mente de var logiske. Vi kommer jo fra naturen. Så det er jo naturlig å gå på noe som er grønt. Mennesker trives jo på gress. Alle som kommer inn, må forresten ha på seg fotposer eller låne gule Crocs. Gult er SmartDoks logofarge, så det valget var enkelt. Det er ellers brukt lyse farger på kontorene, men pultene er ikke hvite.
- Det hvite reflekterer lyset, og gjør det vondt å se på pulten. Det er skjermen som skal ha fokus. Derfor ble alle pultene malt i en mer lys, treaktig farge.
I tråd med å bringe naturen inn, ga fargevalget på himlingen seg selv.
- Vi valgte å gå for en åpen himling, det gir mer høyde og luft. Det ble bestemt å spraye taket gult. Det representerer sol og logofargen, forklarer Bjørn Tore Hagberg.
GULT TAK, GRØNT GULV: Naturen er kommet inn i IT-bedriften Smartdok. Solgult tak og gressgrønt gulv, som innbyr til et spark på ballen.
Ro foran landskap
En annen ting som mange legger merke til, er at SmartDok ikke har åpent landskap. I begge etasjene er det cellekontorer, med utsikt til et åpent rom i midten. Her er det satt opp stoler og bord for uformelle pauser.
- Det er én hovedgrunn til at åpent landskap er populært, og det er fordi en sparer penger. Jeg tror derimot det er viktigere at de ansatte får arbeidsro. Alle ønsket cellekontor. Noen er mye i telefonen med salg eller support, andre konsentrerer seg om programmering og er dypt inne i koder. De tusenlappene du bruker ekstra på innredning, tjener du igjen på sikt.
“Folk skal ha det sosialt på jobb, og møtes minimum én gang om dagen.”
For selv om denne artikkelen har handlet om farger og innredning, handler SmartDok selvsagt først og fremst om å jobbe og tjene penger. SmartDok har i dag en av Skandinavias mest brukte skybaserte bransjeløsninger i byggenæringen, fra moduler som gir kontroll på alt fra vareforbruk og verktøyoversikt til dokumentasjon i form av bilder og sjekklister.
De 60.000 kundene er foreløpig i fire land. Dette skal økes enda mer, og det skal skje at de ansatte har et trivelig arbeidsmiljø.
Ingen lunsj ved pulten
Basistanken er at SmartDok skal være mer enn en arbeidsplass.
Det gjenspeiler seg også i rommene utenfor kontorene. Kjelleren er øvingsrom til husbandet, et biljardbord er på vei og dart skal på veggen. Kantinen og det største møterommet er vegg i vegg, slik at de lett kan ha sosiale eventer og lage mat selv.
- Egen kantine er viktig. Folk skal ha det sosialt på jobb, og møtes minimum én gang om dagen. Det er ikke noe mer stusselig enn å spise alene ved datamaskinen!
Har du et litt sykt barn eller det er planleggingsdag, er det ikke noe problem å ta med arvingen på jobb. Det kreative rommet dedikert de små er nemlig like populært blant de voksne.
- Da jeg hadde små barn, var det ikke uvanlig at en av dem hang rundt pulten min og syntes det var bare sånn passelig artig. Derfor har vi nå et rom med tv, sofa, tegnesaker og spillkonsoller.
Sa nei én gang
De ansatte er også tatt godt vare på. Det er et eget HMS-rom med stresslesser hvor en kan lese faglitteratur eller bare slappe av. Alt trenger ikke gjøres ved pulten.
– Her har vi også medarbeidersamtaler. Jeg mener at disse ikke skal tas på sjefens kontor, men på nøytral grunn.
Bjørn Tore Hagberg er fornøyd både med arkitekt Bente Mannsverk og Dagny Thurmann-Moes valg. Han satte bare foten ned én gang.
- Fargedesigneren foreslo en del ting som var kult, men når du skal ha en stort antall møbler må prisen være fornuftig. Det var en del ting som var foreslått som rett og slett ble for dyrt.
Både farger, møbler og romvalg har uansett gitt Bjørn Tore Hagberg og SmartDok ansatte som trives – og dermed kan bidra til å øke lønnsomheten.
- Vi har faktisk ansatte som synes det er så kjekt på jobb, at de kommer innom på en lørdag!
Bjørn Tore Hagberg har god plass til overskudd i det gamle bankbygget.
Historie: Startet i 2005 som Ascella, ble Smartdok i 2015, Visma ble majoritetseier i 2018 og bedriften ble da Vismas skybaserte programvareløsning for bygg- og anleggsbransjen.
Ansatte: 35 ansatte. Hovedkontor i Alta, samt i Oslo og Stockholm.
Kunder: 60.000 brukere (mars 2019)
Mål: Å være en pådriver i digitaliseringen av byggebransjen. Med økende myndighetskrav for å forhindre ulovlig arbeidskraft, fremme sikkerhet på jobb, samt en økt etterspørsel etter mobile løsninger, har behovet for skybaserte løsninger blitt stadig viktigere.
PINK FLOYD: SmartDok har eget husband, og Bjørn Tore Hagberg er med. Gitarhelten? David Gilmour.
Har ikke samvittighet til å være kristen
Karasjok
Kunde: Fri Tanke
Faksimile Fri Tanke
Olav Sara Nikkinen har mange identiteter. Som samisk, norsk og humanetiker i Karasjok, møtes han av både fordommer og nysgjerrighet.
Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
KARASJOK
- Kom inn! Jeg vet dere vil ta bilder før lyset forsvinner, men først kaffe!
Kaffe er helt klart en viktig del av identiteten til både nordmenn og samer. Det gjelder også for Olav Sara Nikkinen, som er begge deler. Den nytes enten som bålkaffe ute i naturen, eller som pulverkaffe inne på kjøkkenet.
Ekstase på møter
Identitet er nemlig både små og store ting. Olav har mange biter i sitt puslespill. Han ble født og døpt hjemme i Karasjok. Yngst i en søskenflokk på 8, oppvokst med læstadianismen før han forlot Finnmark som 18-åring og var borte i 33 år. Hjem kom han med nytt syn både på religion og eget liv.
- Moren min kom fra en reindriftsfamilie og var den som tok læstadianismen mest til seg. Faren min kom fra en bondefamilie, og hadde et blandet forhold til troen. De dro ofte sammen på bedehusmøter, og vi barna var med. Øyeblikkene der de kom i ekstase, sprang vi ut for å leke. Det var et syn som gjorde et voldsomt inntrykk, forteller Olav.
Tok vare på språket
Presten og botanikeren Lars Levi Læstadius brakte med seg en streng form for kristendom fra Sverige. Vekkelsesbevegelsen hans påvirket mange, og fremdeles har retningen sterke tilhengere spesielt i nord. En regner med at bevegelsen har rundt 50.000 tilhengere. De avstår fra alkohol, kortspill, kino, teater, dans, popmusikk og uteliv. Kvinner har langt hår og går helst i skjørt. Hjem og forsamlingslokaler er enkelt innredet. De læstadianske forsamlingene ledes av menn som velges ut fra personlige egenskaper, lederevner og hvordan de lever. Kvinnene kan komme med et vitnesbyrd under samlingene, men de kan ikke lede møter eller holde preken.
- Det mest positive jeg kan si om den varianten av kristendommen, er at den tok vare på det samiske språket og verdsatte det. På møtene var det alltid tolking til samisk. Språket er en viktig egenart, og betyr mye for identiteten, sier Olav og heller vann i kaffekoppene våre.
Fortrengte kulturen
Det som mindre bra, var at samenes egen sjamanistiske tro og kultur ble satt til sides.
- Runebommen skulle ikke brukes. Joik var forbudt og ansett som en synd. Det er fremdeles joikeforbud i Karasjok kirke og flere andre i dag. For meg har joiken alltid vært en viktig del av min identitet. Det var den også for min mor, som der trosset sin egen tro. Hun sang salmer, men joiket også og videreførte den delen til meg, forteller Olav.
Å skulle sjonglere flere identiteter, var altså også noe hans mor gjorde. Hun måtte leve det i skjul. Det gjorde ikke hennes yngste sønn. For Olav har det alltid vært naturlig å være både norsk og samisk. Han flyttet fra Karasjok til Hammerfest for å gå på videregående, og som 18-åring dro han til Vestlandet. Der fikk han familie og slo rot.
En runebomme her brukt som dekorasjon i en taklampe.
- Jeg er nok blitt mer farget av en norsk kultur enn av den samiske. Men min samiske identitet er likevel sterk. Da jeg gikk på barneskolen, fikk vi ikke lov å snakke samisk. Hjemme gjorde vi det. Så for meg innebærer det å være samisk først og fremst språket, joiken og kofta. Det er en lang kulturarv, som jeg er en del av og som jeg også skal viderebringe. Kulturen forteller hvem vi er, og hvor vi kommer fra og sterkt knyttet til ideniteten min.
Spesielt joiken er viktig får Olav å forklare den sterke betydningen av.
- Det er noe jeg gjenkjenner fra vuggen av, og som som er nedsunket i min forståelse av den samiske kulturen.
“Joiken er knyttet til mennesker, natur og dyr i naturen. I en joik presenterer du et annet menneske, karakteren det har. Det blir veldig personlig, og rører noe i følelseslivet til alle som vet hva joik handler om.”
SAMISK: Klær er en viktig del av Olav Sara Nikkinens samiske identitet. En type mannslue er stjernelua. Kofta er en arbeidskofte, og ikke like bundet av regler som de stedsbundne festkoftene.
NORSK: For Olav Sara Nikkinen har det alltid vært naturlig å være både norsk og samisk, men opplever han er blitt mer farget av norsk enn samisk kultur.
Født samisk
Han tror det er vanskelig å bli en del av den samiske kulturen uten å ha blitt født inn i den.
- For å være med i Sametingets manntall, holder det at du skal føle deg som samisk. Jeg tror at du må ha samiske foreldre, dersom du skal føle det. Det har med språk, levesett og tenkemåte å gjøre. Jeg tror det er få nordmenn som ville klart å identifisere seg som samisk.
- Hva tenker du om folk som er vokst opp uten samisk identitet, men som kommer fra samisk slekt og får vite det sent i livet. Er det mulig for dem i voksen alder å finne tilbake til det samiske?
- Det tror jeg, men de har mistet veldig mye. Fornorskningen har gjort at deres besteforeldre og oldeforeldre gjerne ikke snakket samisk. Og språket er en slik jeg ser det, en nøkkel til å knekke kodene på. I samisk er det for eksempel egne måter å knytte ord og begreper sammen på. Det å kode språket, og ikke minst forstå joikens rytme og form er viktig. Når det er sagt, er det mange måter å vise identiteten på for de som ikke kan samisk. Jeg var på en konferanse nylig der mange unge, som hadde hatt samiske besteforeldre og ikke selv snakket språket, viste ideniteten ved å bære kofte. Det er det enkleste identitetsmerket, og en fin vei å starte.
Sametinget i Karasjok.
Feirer 17.mai og 6.februar
Å være både norsk og samisk har han selv aldri hatt problemer med.
- Jeg har ikke følt noe konflikt med tanke på det. Jeg feirer både norske 17.mai og samiske 6.februar. Jeg er både norsk og samisk. De eneste gangene jeg har fått negative tilbakemeldinger, er fra nordmenn i Finnmark som slenger litt med leppa.
Også da han bodde på Vestlandet, holdt han fast i sine røtter. Mange var positivt nysgjerrige på hans samiske bakgrunn. På 1970-tallet i Ulsteinvik brukte han festkofta på 17.mai og fikk bare gode tilbakemeldinger. Her begynte også tanken om å ta et eget valg om livssyn.
- Jeg var påtvunget læstadianismen, og den føltes ikke som en naturlig del av meg. At den var med på å fortrenge deler av den samiske kulturen som joiking, var ikke bra. Valget om eget livssyn i voksen alder vokste seg gradvis frem, og det første standpunktet tok jeg i 1974. Abortsaken gjorde at jeg meldte meg ut av Statskirken. For meg er det da som nå viktig at kvinner har retten til sin egen kropp. Det var grunnlaget for min refleksjon.
Dårlig samvittighet
Olav har satt frem kjeks og småkaker, kjøpt i Finland, 2 kilometer fra huset hans. I Karasjok er det mange ulike kulturer som møtes, både kvensk, finsk, samisk og norsk. Humanetikere har ikke hatt en sterk posisjon i bygda med sine 3000 innbyggere. Heller ikke hos Olav var det et åpenbart valg.
- Etter at jeg meldte meg ut, levde jeg i sus og dus uten tilknytning til livssyn. Da jeg fikk mitt første barn, begynte jeg å reflektere mer over hva jeg hadde opplevd i barndommen og hva jeg selv tenkte. Skulle barnet døpes? Hva tenkte jeg egentlig om livssyn? Jeg så etter hvert en annonse for Human-Etisk Forbund, og tenkte at dette passet i forhold til min egen samvittighet.
- Var du plaget av dårlig samvittighet?
- Ja, helt siden jeg ble konfirmert og stadfestet dåpen har jeg hatt dårlig samvittighet. Jeg løy til presten, og det føltes ikke bra. Det har plaget meg i mange, mange år uten at jeg helt har kunnet sette fingeren på det. Jo mer jeg reflekterte over det, jo mer visste jeg at det var feil.
Da han vokste opp, fortalte ingen om alternativene. Da han fikk se oppveksten på avstand, og så alt presset han og andre ble utsatt for, satte det i gang en prosess.
Skuffet familie
- De humanistiske holdningene, der mennesket og relasjoner er i sentrum, fascinerte meg. For meg ble det viktig å ha et fritt valg. Derfor nektet jeg også militæret, med begrunnelsen at jeg ikke kunne skyte slekt på finsk side. For meg handlet alt om å ha en god samvittighet.
I det samiske miljøet står familien sterkt. Alt løses internt. I Karasjok er du regnet som familie til og med fjerde ledd, i Kautokeino til det 19.leddet. Foreldrene og deler av søskenflokken var veldig skuffet over at han meldte seg ut av statskirken.
-De var opptatt av at «humanister, det har vi aldri hatt i familien». Mange syntes det var trasig, og for min ene bror som er pinsevenn var det en voldsom belastning.
Det er blitt en distanse mellom de 5 gjenlevende søsknene på grunn av livssynsvalg. At han stoler mer på forskning enn kirkelig handlinger, har gjort noe med forholdet.
- Hvordan de ville reagere, var en del av refleksjonen i forkant. Da jeg tok bestemmelsen, var det en befrielse. Jeg bruker det bibelske sitatet «Mennesket har det frie valget» til familien min, men får til svar at «Det gjelder å tro på Jesus». Dersom folk velger den kirkelige handlingen og kristne, er det deres valg ut fra egen samvittighet. Jeg selv har det godt med å være humanist.
FANT SIN EGEN VEI: I oppveksten i Karasjok var ikke livssyn et valg. Da han ble voksen, fulgte han sin egen samvittighet og brøt med familiens tro.
Hånet som vigsler
På Vestlandet var Olav fylkesleder i forbundet i Førde og landsstyremedlem for Sogn og Fjordane. I 2003 flyttet han til Finnmark, og ble offentlig godkjent vigsler. Det fikk en veldig blandet mottakelse.
- Kirkelig folk i bygda lurte på om jeg var litt prest, det var sagt både med skepsis og humor. Noen ville også trykke meg ned og hånte meg; «Nå, så den hedningen er blitt prest også». Jeg bruker ikke tid på folk som er morsom på min bekostning. Jeg forklarer om ekteskapslovgivningen, og så stopper det der.
For Olav er en sjelden svale. Veldig få samer er medlemmer og aktive i Human-Etisk Forbund. Det er heller ikke vanlig å velge humanistisk konfirmasjon. Kristendommen står fortsatt sterkt i deler av de samiske miljøene. Det gjør i alle fall tradisjonene, som konfirmasjon og giftemål. Det er mange ritualer forbundet med det, og å gå utenfor familiens ønske krever mot og styrke.
MOTSETNINGER: Sametinget fra 1989 (øverst til venstre) og Karasjok gamle kirke fra 1809 er begge viktige for identiteten til bygda, og skaper motsetninger. Det er for eksempel ikke lov å joike i den nye kirken, som ligger på andre siden av broen. Det gjelder også flere andre kirker i Finnmark.
Tradisjonsrike bryllup
- Når det er bryllup i Karasjok eller Kautokeino, er det blant annet en lang prosesjon til kirken. Det kan selvsagt også vi i Human-Etisk Forbund arrangere. Det er det ikke alle som vet. Jeg har hatt flere hos meg som lurer på hva det vil si å bli vigslet av meg, og flere søker mot alternativer. Til nå har det alltid endt med at den andre partneren vil ha det tradisjonelt.
Olav har vigslet noen par i Finnmark og ett i Trøndelag, men ingen samer. Han gjør heller ikke mye aktivt for å fortelle om hva han kan tilby.
- Vi skal jo ikke misjonere. Alle vet uansett hvem jeg er, og jeg merker at det er flere nå enn før som er nysgjerrige. Inntrykket mitt er at den strenge formen for læstadianisme og kristendom ikke like sterkt i Karasjok som før. Da er det annerledes i Alta og Lakselv. Noen retninger der er fremdeles veldig strikte, med egne menigheter som har hyppigere møter enn i Karasjok. For eksempel har de strengere kleskoder. Menn skal ikke ha slips. Kvinner skal ikke vise håret, og må gå med skaut eller lue.
Kaffekoppene er tømt, og januarlyset begynner å vike. Gradestokken viser minus 26 grader. Olav tar på seg arbeidskofta og vinter-stjernelua. Det er på tide å hente mer ved. Flammer og bål er viktig del av samisk kultur. Å kunne tenne bål i kulde, regn og snø har reddet liv før som nå, og er en kunnskap som går i arv.
Alltid nabobråk
Olav er generelt lite i ro. Han sover bare 5 timer. Tiden bruker han som lærer på den samiske videregående skolen, lager samisk bruksgjenstander i smia si, er engasjert i politikk og tar seg lange turer med skuteren. Det vil si, når det er mulig. For når du lever som fastboende i Karasjok kan du ikke bruke naturen fritt hele tiden. En av konfliktene lokalt er mellom reindrifta og de fastboende.
- Uansett hvor en bor i verden, er det vel alltid mest bråk mellom naboer? Vi har en lovgivning som ivaretar reindrifta. Det gjør at i deler av året kommer vi oss ikke opp på vidda i offentlige løyper på grunn av reinens beite. Hverken på ski eller skuter. Slik er det bare. Jeg kan forstå skuter, men ski….?
For alle samer er ikke i reindrifta. Det er den mest vanlige myten Olav må svare på. Faktisk er bare rundt 3000 av de antatte 50.000 samene i Norge en del av den.
- Felles for alle samer i Norge er at vi har et eget språk. Kulturen vår binder oss også sammen. Jeg vil skryte av reindrifta, hvor samisk er mer utviklet enn blant oss fastboende. Språket er viktig for identiteten. Jeg synes det er bra å favne om mindretallspråkene i Norge. Selv bruker jeg derfor både samisk og nynorsk.
Olav bruker samiske klær i både hverdag og fest. Kofta er sterk som identitetssymbol, enten den er til bruk i fest eller han tar på seg en til hverdagsbruk.
- Arbeidskofta har andre farger enn de tradisjonelle, og den bruker jeg til hverdags. Fargene og mønstret kan en påvirke selv, og være så personlig en vil. Det er en utvikling som jeg synes jeg er helt fint, og en del av valgfriheten jeg står for at vi skal ha.
Å være samisk, norsk og humanist er tre biter som alle har påvirket Olavs liv.
- Opplevelsen i læstadianismen, å være uten livssyn for så et selvvalgt liv som humanist har vært en lang reise. Det har vært sterke motsetninger og påvirkninger fra alle kanter. Men alle opplevelsene har formet meg, og jeg trives nå godt som humanist!
Her kan du lese hele utgaven av Fri Tanke-magasinet: https://fritanke.no/minside/pdf