De beste rådene mot pollenallergi
Alta
Kunde: AstmaAllergi
Liker roser. Når folk pynter med bjørkeris, så får Tanja Elina hodepine og må gå hjem. Heldigvis tåler hun roser, og pynter med det både på bord og vegger. Faksimile AstmaAllergi 2/2019.
Tanja Elina Lund-Lyngmo har både eksem, pollenallergi og astma. Men bruker hun medisinene riktig kan plagene reduseres, derfor starter hun forebygging allerede mens det er snø på trærne.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
«Herregud, det går ikke an. Det er vinter ute, du er bare hysterisk».
- Niks! Med en gang det blir litt varme, så merker jeg pollenet fra trærne. Derfor starter jeg forebyggingen allerede i mars, sier Tanja Elina Lund-Lyngmo.
Hun er også litt oppgitt over at pollenvarslingen tar målingene sine øst i Finnmark, 500 kilometer unna Alta i vest.
Stoler ikke på pollenvarsel
- Det viktigste er nå ikke å følge varsler, det er å kjenne etter i sin egen kropp. Du kjenner deg selv best. Men varslingene stemmer aldri for Alta. De sier nemlig at det ikke kommer pollen hit før i juni. Vi har innenlandsklima og varmere vær enn ved kysten, så ikke stol på den om du skal til fylkets største by, sier Tanja Elina og ler en trillende latter.
Selv om temaet er alvorlig nok, er smilet aldri langt unna. I stua har hun utsikt mot hagen, der snøen nå dekker en stor grill og en lekehytte. Før var våren og sommeren favorittårstider.
- Nå blir det å gå turer i fjellet eller dra på sjøen på de verste dagene. Høsten og vinteren er blitt tiden familien setter mest pris på. Jeg er ikke glad i regn, men friskheten i lufta etter et realt regnskyll i pollensesongen skal en ikke kimse av, forteller Tanja Elina.
En vane å være syk. Plagene ligger i familien. Faren har hatt mild astma, moren eksem. Selv har Tanja Elina og sønnen Viljam Lysander på seks år både atopisk eksem, astma og pollenallergi. Datteren Katja Elina på fire har eksem og har pollenallergi. For Tanja Elina startet det først med eksem. Minner om kløe, stikking og lilla bad fra barndommen har festet seg godt. Pollenallergien tror hun egentlig alltid har vært der.
- Det å være snørrete, litt allergisk og syk hele tiden ble en vane. Da jeg var seks, fikk jeg bronkitt og så astma. Jeg husker at jeg fikk det, hvesingen og hiving etter pusten. Jeg begynte å røyke da jeg var 13. Det hjalp jo ikke akkurat. Foreldrene mine var ikke blide...
Felles genetiske trekk
Mange som har astma, har også pollenallergi. Flere har også atopisk eksem. Seksjonsoverlege Martin Sørensen er leder for Regionalt senter for astma, allergi og overfølsomhet (RAAO) ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø. Han har hørt mange slike historier og vet hvorfor det blir slik.
- Atopiske sykdommer, som består av astma, allergi og eksem, henger sammen. De har mange felles, genetiske trekk. Personer som har én av disse, har mye større sjanse for å få de to andre. Det er også vanlig at flere i familien har en eller flere av disse sykdommene.
De som får full pakke, får gjerne ikke alle sykdommene på en gang, men de kommer i tur og orden og ofte i en bestemt rekkefølge. Dette fenomenet blir ofte kalt den atopiske marsjen. Det typiske er at barnet først får atopisk eksem i spedbarnsalder. Når det skal begynne å spise fast føde kommer matvareallergiene, det vanligste er egg, melk og hvete. Noen kan også reagere på allergener gjennom morsmelken.
Først eksem, så astma
Deretter får barnet ofte astma når de starter i barnehagen. I denne alderen trigges astma først og fremst av forkjølelsesvirus.
- Andre vanlige astmatriggere er kald luft og anstrengelser. Større barn og ungdom kan springe på seg et astmaanfall. Kombinasjonen av kald luft og anstrengelser er en vanlig astmatrigger og forekommer mest på vinteren. Det er jo også da det er størst sjanse for å bli smittet av et luftveisvirus.
Det er derfor så mange barn og unge med astma har mest plager på vinteren og kan være helt friske på sommeren, sier Martin Sørensen.
Etter hvert kommer luftveisallergiene som er allergi mot pollen, dyrehår, husstøvmidd og muggsopp. Vanligvis kommer dette i skolealder, men kan komme tidligere. Da får barna gjerne reaksjoner i nese og øyne, men de kan også reagere i nedre luftveier og få astmasymptomer.
Mange har begge deler. Barn som har astma som forverres av pollen blir ikke bedre av sin astma på vår og sommer. I tillegg til infeksjoner, kald luft, anstrengelse og allergi vil mange astmatikere bli verre av irritanter i luft. Dette kan for eksempel være tobakksrøyk, eksos, veistøv eller parfyme.
Martin Sørensen sier at har du først astma, har du større sjanse for senere å få pollenallergi og motsatt. Han kan ikke få sagt nok om hvor viktig det er å ta medisinene riktig. Mange bruker medisinene feil og får derfor mer plager enn om de hadde brukt riktige medisiner på riktig måte.
Generelt sier overlegen det finnes tre prinsipper for behandling av allergi:
1. Unngå det du er allergisk for. Det er jo lett hvis du kun er allergisk for kaniner, men ikke like lett når det er pollen. Vi kan ikke anbefale alle å flytte til Svalbard eller feriere til sjøs.
2. Du kan bruke medisiner som demper den allergiske reaksjonen. Da er det viktig å være nøye. Noen sprayer litt i nesen en dag, og tar en øyedråpe nå og da. Det kan være godt nok for de med beskjedne plager. Har du store plager, er det som å sprette vann på gåsa. Da anbefaler vi å starte et par uker før sesongen begynner. Bruke antihistamin-tabletter daglig, i tillegg øyedråper og/eller nesespray daglig alt etter hvor du har mest plager.
I nesen er det kortisonnesespray som virker best. Den virker best når du tar den hver dag. Dersom du følger denne oppskriften vil du reagere mye mindre når pollenet kommer. Det er jo også logisk at medikamentene virker bedre når de kan forhindre en allergisk reaksjon å starte enn at de skal forsøke å reparere en reaksjon som allerede har skjedd.
- Jeg får mange pasienter henvist som ønsker å bli vaksinert. Etter en prat, kommer det ofte frem at medisinene brukes for lite eller på feil måte, både hos astma- og allergipasienter. Feil bruk av medisiner skyldes i stor grad for lite eller for dårlig informasjon fra oss som skriver ut reseptene. Her er det svært mye å hente, og jeg bruker mye tid på dette i undervisning av studenter og leger, forteller Martin Sørensen.
Han sier videre at har du astma som blir verre av pollenallergi, må du bruke forebyggende astmamedisin. Vanligst er kortisonspray eller pulver, men det kan også være lurt å bruke en såkalt leukotrien reseptor antagonist (Montelukast, Singulair) som kan hjelpe både for astma og allergi. Ellers behandles allergisk astma som vanlig astma.
Noen får vaksinering.
3. Det tredje prinsippet for behandling av allergi er «allergivaksinering», som også kalles hyposensibilisering. Det korrekte navnet på behandlingen er spesifikk immunterapi. Det tilbys til pasienter som til tross for riktig bruk av allergimedisiner får vår og sommer ødelagt av allergiplager. Prinsippet for behandlingen er å tilføre kroppen det du er allergisk for over lang tid (3-5 år). Da vil immunforsvaret slutte å produsere de antistoffene som forårsaker allergien.
Tradisjonelt har dette blitt gjort med cirka 60 sprøyter over 3 år, noe som er svært tungvint og som også kan forårsake både milde og av og til alvorlige allergiske reaksjoner. Det forskes derfor mye på å gjøre slik behandling enklere. For noen allergier som gress og husstøvmidd finnes det i dag vaksiner i form av tabletter eller munnspray som pasientene kan ta hjemme. I løpet av det de nærmeste årene vil vi få dette for mange allergener, noe som vil gjøre det enklere både for pasienter og behandlere å gjennomføre slik behandling.
- Noen forskningsstudier har vist at dersom du ikke allerede har utviklet astma, så kan du redusere risiko for å utvikle dette dersom en vaksinerer bort en pollenallergi. Foreløpig starter vi ikke opp vaksinering kun for å unngå senere astma, men for at pasientene skal få mindre allergiplager, forklarer Martin Sørensen ved RAAO i Tromsø.
Zombie av Zyrtec
Tanja Elina har fått ulike råd fra ulike leger landet over, og har egentlig mest tydd til egenbehandling.
- Jeg har brukt sprøyte med ren kortison én gang i året. Etter ti år sier sykepleieren til meg; «Å ja, har du satt den i samme låret alle disse årene? Du skal variere, ellers er det skadelig.» Da bestemte jeg meg for å slutte. Jeg vil ikke bruke noe som tydeligvis er så skadelig, selv om det hjalp godt mot pollenplagene.
Nå har 36-åringen en forebygging hun mener virker, selv om flere ler av henne når hun starter i mars. Nå bruker hun bare Loratadin (det samme som Aerius) men ofte dobbel dose. Zyrtec blir både hun og sønnen trøtte av.
- Legene sier en ikke blir det, men vi blir helt zombier begge to. Når sommeren kommer, går det i både nesespray og øyedråper også. Det som er litt fiffig er at symptomene på pollenallergi også er tretthet og hodepine som ligner på bihulesmerter. Ved feil medisin vil disse plagene forverres. Sønnen min blir ganske annerledes når sesongen starter, ganske treg fysisk og i oppfattelsen.
Tanja Elina er lærer på Alta videregående, og minner om at du kan få forlenget prøvetid på eksamen eller lignende hvis en er sterkt plaget.
- For det går saktere i topplokket når allergien slår til for fullt. Heldigvis tror jeg sønnen vår vil vokse dette av seg, fordi vi er så opptatt av å ta dette på alvor. Vi medisinerer og forebygger riktig.
Fjell og sjø om sommeren
Tanja Elina spurte om vaksinasjon til sønnen på to år, men det var uaktuelt før han ble minst 7 år. Det har hun slått seg til ro med, og tenker at de må løse dette på andre måter. For selv om plagene er der, er de til å leve med. Naturen rundt Alta er variert, så de må ikke sitte inne hele sommeren.
- Turer til bondegårder og leking i gress er derimot uaktuelt. Noen ganger får vi astmaanfall når vi spiser is, så her må man bare lære seg å kjenne etter og velge sine kamper!
Dårlig informasjon hos leger er hun derimot godt kjent med. Rådene en får avhenger av hvem du møter. Hun har grått for å få dra på eksemskole for å lære mer. Da hun endelig kom til RAAO i Tromsø, ble hun fortalt det motsatte av hva fastlegen hadde sagt.
- De må bli bedre og mer oppdatert. Da vi var i Hammerfest på barneavdelingen, brukte vi f.eks mange kremer de aldri hadde hørt om. De var heller ikke nysgjerrige på vår kunnskap, kanskje fordi brukeropplevelsen er så forskjellige?
Kortere sesong i nord. Selv har hun og familien tatt flere grep. De har endret på kostholdet, de utveksler også erfaringer med andre om kremer og medisiner. Selv tok hun et ekstra stort grep sist år, og stumpet røyken for godt. Det setter nok både foreldrene og astmaen pris på. Den verste astmaen har hun vokst av seg, men hun bruker fremdeles litt Ventolin når det blir ned mot minus 20.
- Jeg bodde noen år på Østlandet, med lang pollensesong og heftig burot utover sensommeren. Det slipper jeg her. Så fordelen med å bo i Finnmark, er at jeg ikke er så lenge dårlig! ■
HAR DU TEGN PÅ ASTMA OG ALLERGI?
Allergi øvre luftveier: Nysing, kløe, tett eller rennende nese
Astma nedre luftveier: Hvesende åndedrett, hoste, tung pust, pustebesvær
SLIK FOREBYGGER TANJA ELINA
Pollen: Om morgen øyendråper, nesespray sporadisk og en tablett daglig. Vasker hår, klær og sengetøy ofte. Dusje før en legger seg. Ikke henge nyvasket tøy og sengeklær ute på sommeren.
Astma: Ventolin etter å ha brukt bricanyl og pulmicort i alle år. Fikk hjertebank og måtte heldigvis få svakere medisin. Da jeg spurte om å få ny astmamedisin, opplyste legen om at jeg ikke hadde tatt noen astmatester i voksen alder. Jeg tok en spirometri, og denne viste at jeg ikke har astma. På tida da jeg tok prøven var jeg i veldig god form, men får jo fortsatt astma når det er mye pollen, kaldt, er veldig fysisk eller om jeg får latterkrampe.
Atopisk eksem: Aloe vera fra Forever og Agrosan fra Sunkost. Canoderm som «alle» leger anbefaler, tåler jeg ikke. Ellers må jeg prøve meg frem med alle kremer, og veksle mellom ulike kremer fordi huden blir «mettet»/«immun» etter en stund.
Generelle triks: Går tur på fjellet, ved havet og er på sjøen. Har også fjernet bjørkehekken.
Argus Media © AstmaAllergi
Alle bilder og artikler er beskyttet av lov om opphavsrett til åndsverk. Artikler må ikke videreformidles utenfor egen organisasjon uten godkjenning.
Et samlende hode med mange hatter
Kjøllefjord
Kunde: Museumsnytt
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Museumsnytt
Museumsbestyrer Liv Jorunn Nygård bruker alle hattene sine. Det sikrer et godt samarbeid mellom Foldalbruket og frivillige. Noen kjører endog gladelig 1300 km for å få bli med på dugnad.
KJØLLEFJORD
- Bruker du tusj på vinduet? spør Roald Olsen?
- Maskeringstape. Gjør det enkelt!
Faglig lærdom
Ellev Steinsli fra Fortidsminneforeningens ressursgruppe øser av kunnskapen sin. De åtte deltakerne noterer og følger med fra finstua på Foldalbruket. Stemningen er god på dugnadscampens første dag, som starter med vindusrestaurering.
Men teori er én ting, det er praksis en lærer av og som museet skal nyte godt av. Nå skal deltakerne ta ut vinduer, skru ut beslag, skrape vekk maling og kitt, før det på ny skal kittes og males. En dag er også satt av til tilstandsvurdering.
- Uten innsats fra frivillige, hadde det ikke vært et museum med omfanget vi har i dag. Restaureringen og alle små detaljer innvendig ville ikke vært gjort. Det hadde bare vært skippertak utvendig med entreprenører, mener Liv Jorunn Nygård.
En praktisk anlagt museumsbestyrer i Liv Jorunn Nygård.
Sjelden museumsfugl
Hun er sjef for Foldalbruket, som er en del av Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS. Byggene eies derimot av Kjøllefjord Kystlag gjennom Stiftelsen Foldal. Kystlaget vedlikeholder anlegget, og står for en rekke arrangementer gjennom hele året. Museet drifter museum, kafè og overnattingen på bruket. Dugnadscampen er det stiftelsen som har leid inn fagfolk til. Denne friheten og å eie bruket selv, var helt avgjørende for å bli med i Kystmuseene.
Kystmusene oppfordrer også Kystlaget til å skape liv og røre gjennom hele året.
- Det er fortsatt viktig, kanskje mer enn før, at de skal føle eierskapet til anlegget og føle at det er deres. Det er mange hatter på få folk her, og prosessen har tatt tid.
Museumsbestyreren er også daglig leder i stiftelsen Foldalbruket, samt kasserer og leder i Kjøllefjord kystlag. Slik blir det på et sted med 1000 innbyggere. Hattene bruker hun godt, og bakgrunnen hennes gjør at 49-åringen er en sjelden museumsfugl.
- Jeg var en drop-out. Erfaringen min har jeg fra rekepilling, jobb på fileten, barnehage, butikk og ungdomsklubb. Jeg er praktisk anlagt, elsker historie og å prate med eldre folk. Språket på museumsmøtene er fortsatt fremmed for meg, og jeg har følt meg utenfor. Jeg opplever at jeg representerer grasrota, og er de frivilliges arm inn i museumverden.
Stiller alltid opp
Lokalbefolkningen har fått en større forståelse for hvor mye arbeid Liv Jorunn Nygård har lagt ned i Foldalbruket de siste 15 årene. Det gjør at de hjelper enda mer til, og ei av de som alltid sier ja er Berit Sørbø fra Kjøllefjord.
- Jeg vet at noen trakk seg unna da det ble en stiftelse. De visste ikke lengre hvem de gjorde en innsats for. Slik tenker ikke jeg. Jeg gjør en innsats for Foldalbruket, ikke med tanke på at det er et museum eller stiftelse eller noe annet. Jeg rer opp senger, serverer mat og er med der det trengs, sier Berit Sørbø.
Torgeir Thorsen har aldri vært i Kjøllefjord før denne augustdagen. Hvorfor kjører snekkeren over 1300 kilometer fra Bø i Vesterålen, og bruker 5 feriedager på å reparere vindu?
- Jeg er vokst opp i et lite samfunn hvor mye er tuftet på dugnad og frivillighet. For meg er det naturlig å bidra, enten det er i regi av Bø kystlag eller andre. Jeg tenker ikke over at jeg er med på å restaurere et museum i seg selv, men at jeg gjør noe som kommer fellesskapet til gode. Den sosiale biten betyr også noe, og så hadde jeg aldri vært i Kjøllefjord.
Riksantikvaren skremmer
Thorsen mener det er mye museene selv kan gjøre for å ta vare på frivillige.
- Det er blitt en myte at når Riksantikvaren er inne i bildet kan en ikke gjøre noe, og folk trekker seg unna. En må undervise rundt dette, slik en gjør nå, på hva bevaring betyr. En kan ofte gjøre langt mer enn antatt. Ta folk på alvor, og husk også på det sosiale.
Bobilist Mary Olsen fra Nordvågen er med i Kystlaget og er praktisk talt vokst opp under og over ei kai.
På Foldalbruket har de tenkt sosialt, med samling på puben etter endt arbeidsdag og sightseeing til Slettnes fyr i Gamvik. Liv Jorunn Nygård er opptatt av å finne balanse. Noen synes det kan bli for mye kaffedrikking også. Hennes beste råd til andre er å starte med små arrangment.
- Ha en dag der dere samler inn gamle bilder, hvor giverne forteller om innholdet. Museet holder seg i bakgrunnen og veileder, mens frivillige scanner bilder. Når frivllige får en mestringsfølelse og får ros, kommer de tilbake. De vil også gjerne føle at de «eier» litt av utstillingen. Slik får en også en god, lokal forankring. Vær også bevisst på å ha alkoholfrie familiearrangement, hvor en samler flere generasjoner.
En ting er å beholde de som er. Å få tak i nye frivillige er ikke bare enkelt, heller ikke i Finnmark. Det forteller ekteparet Mary og Roald Olsen fra nabokommunen Nordkapp.
- Det er vanskelig å få med de unge i kystlaget vårt. Det er gjerne ikke så rart, nå er jo nesten alle kaier inngjerdet. Selv var vi på oppå og under kaia, og vi ble vel våte over hodet også, ler ekteparet godt.
Selv velger de å avslutte en fem uker lang bobilferie med å gjøre en innsats for museet.
- Vindusrestaurering tar tid, men det er kjekt å lære noe nytt!
Vakkert og upraktisk
Rovaniemi
Kunde: Bok & Bibliotek
De ansatte på hovedbiblioteket i Rovaniemi setter stor pris på Alvar Aaltos design og eksklusive møbler.
Arbeidsdagen preges likevel vel mye av at bygget er fra 1965.
ROVANIEMI
Er du helt nordfra, er Rovaniemi med sine 60.000 innbyggere et sted som besøkes hele året. Enten for å fikse på bilen, shoppe eller nyte finsk natur. Kommer du sørfra, enten det er fra Østlandet eller Asia, er det mest trolig at du kommer om vinteren. Da øker innbyggertallet dramatisk, med flere hundretusen turister. De kommer for å se nordlyset, sove i glassigloer, dra på skutersafari eller en tur med rein eller hunder i slede. Julenissen er også et stort trekkplaster, og han har åpent hele året. Et sted som også har åpent store deler av året, er Aalto-biblioteket i sentrum.
Kommer bare for biblioteket
Det trekker også til seg mange turister. Noen av dem kommer faktisk også ens ærend for å se den verdensberømte arkitekturen.
- Byens faste turistguider er her flere ganger i måneden. Dersom våre ansatte har tid, hender det at vi også viser besøkende rundt. Mange har sett et bestemt bilde i en bok, og vil vite akkurat hvor det er.
Vikarierende biblioteksjef Pasi Rantanen har jobbet på biblioteket i Rovaniemi i mer enn tjue år. Alvar Aaltos design trekker hele tiden turister. De har derfor brosyrer om arkitekturen hans i hele Finland, samt laget et eget hjørne i biblioteket der bøker og oppslagsverk ligger sammen med noen av hans møbelklassikere.
- De aller fleste av våre ansatte er interessert i Aalto og historien bak. Mange er vokst opp med den, og kjenner godt til den. Vi tvinger ingen til å vise besøkende rundt, sier Rantanen og brummer en godlynt latter.
Verdier på vegger og gulv
Designklassikerene de er omgitt med blir mer og mer verdifulle. Det skaper en og annen utfordring.
- Vi har lamper her som kun er designet for dette biblioteket. Interiøret er selvsagt også unikt. Så har vi noen møbler som er verdenskjente, som Paimino-stolen. Den ble designet i 1932 til et lungesanatorium i Finland, og selges ennå. Vår er fra 1965, og en ekte klassiker. Dine lesere kan jo bare tenke seg hva den er verdt. Heldigvis visste ikke innbruddstyvene vi har hatt her, hvor store verdier vi har her. Selve biblioteket ble grunnlagt i 1960, men den nåværende bygningen ble til i perioden 1961-1965.
En sprek kommune ville ha et kulturelt og borgerlig senter i Rovaniemi og slo på stortromma. Bygget ligger midt mellom konserthuset og kongressentret, som også ble laget av Aalto.
Han ble valgt av kommunen i 1959, og kom raskt i gang. Utenfra ser det beskjedent ut, men ingenting er tegnet tilfeldig. Det er bygd for å slippe inn indirekte, naturlig lys fra ulike steder og vinkler. Fra små, lanternelignende lamper på siden til store vinduer på taket. Lyset innenfra skifter og det skapes et flott lys, et prinsipp som Aalto er kjent for.
- Det lønner seg å se opp når en er i de ulike rommene, det er laget mange nydelige løsninger. Spesielt ses dette i Aalto-rommet, synes Rantanen.
Skranke til besvær
Spennende lys, fine linjer og nydelige møbelklassikere er fint, men i Finland som i Norge har låne- og brukermønstret endret seg. Det påvirker også arbeidshverdagen for bibliotekarene. Da det ble åpnet i 1965, elsket alle bygget. Nå er en glad i det, men ordet upraktisk dukker stadig opp.
- Aller mest upraktisk er nok vår gigantiske skranke. Den var fin i starten, da alt utlån og henvendelser foregikk her. Nå har vi stort sett én person på skrankevakt, og skal en ut av den må en gå en liten runde. Det er litt plagsomt, sier Pasi Rantanen.
I det øvre planet er lesesalene plassert lavere enn resten av biblioteket. I flere av de skjermede stedene sitter studenter og leser. Gratis nett trekker mange, og at det ikke er en «helt stille»-politikk. Lånetakere og turister går nærmest over dem. Bibliotekaren i skranken - den upraktiske - har fra plassen sin utsyn over hele området, da rommet er laget som en vifte.
Strenge regler
- Årlig kommer 250.000 innom her, så vi er godt besøkt. Alle de ansatte trives jobbmessig, og liker kundebehandlingen. Men kontorene våre er i minste laget, det samme er personalkjøkkenet og toalettene - både for de besøkende og oss. For rullestolbrukere er det heller ikke optimalt, med for mange trapper.
Det er strenge regler for hva kommunen kan gjøre med biblioteket. Det er Alvar Aalto-stiftelsen som har satt disse. En kan endre, men ikke forandre noe. Den kombinasjonen er ikke lett. En tanke å tenke på for bibliotek som bygges i dag altså. Hvor mye av interiøret blir lett å erstatte, og skal det være likt?
- Aalto-stiftelsen gir oss strenge retningslinjer. Det er ikke en krig, men nesten..Vi har heldigvis et stort lager med lamper og stoler som vi kan hente deler fra. For vi kan bare bruke originale deler. Vi har vært nødt til å kjøpe inn nye Artek-stoler (red.anm. Aaltos møbelprodusentfirma), og det er ikke akkurat lavpris.
Egne håndverkere
Rovaniemi kommune har to andre store og tre mindre bibliotek, i en by med 60.000 innbyggere. Det er totalt 50 ansatte, 30 på Aalto-biblioteket. Budsjettet er på 4 millioner euro i året. Mye går til lønn, men vedlikehold er også en stor post.
- Det koster mye å holde bygget i stand. Snart må luftkondisjoneringsanlegget byttes. Vi har ellers jevnlig ting som må fikses. Vi har håndverkere som har blitt veldig flinke til å tenke løsninger, og kan reparere det vi ikke har deler til. Mye er jo laget spesielt til dette bygget. Hyllene er for eksempel håndlaget.
Vi tar turen ut av den store Aalto-salen og inn i det lille magasinrommet. Langs veggene står originale hyller til tidsskrifter. Biblioteket abonnerer på 75 aviser og 800 magasiner, og to eldre herrer studerer hvert sitt.
- I dette rommet er absolutt alt originalt og fra 1965, fra 3-beinskrakken til pulter og leselampene som trolig er laget av Aaltos kone. Jeg tror dette rommet også er her om 60 år, men brukes nok til noe annet, tror Pasi Rantanen.
Biblioteket er for øvrig også regionbibliotek for hele Lappland. De har blant annet 8000 bøker på samisk og om samiske forhold på nordiske språk. Her er ikke innredningen av Aalto, men møbler og lamper finnes også her. Et veldig populært rom ligger en etasje ned. I musikkbiblioteket lånes det ut heavy-cder over en lav sko, alltid en hit i Finland - men her er det bare hyllene som er orignalt interiør.
54 år og like attraktiv
- Jeg er veldig glad i arkitekturen og stolt over å jobbe her, men biblioteket og særlig denne avdelingen trenger en oppgradering. Det er lenge siden 1960-tallet. Jeg håper vi kan få et øvingsrom for piano her, og gjøre det mer moderne, sier musikkbibliotekar Tarja Niemi.
- Kanskje kan dette en gang bli et eget Alvar Aalto-bibliotekmuseum, med design- og arkitekturtema, festivaler og seminarer?
- Det er en god idé, så kan vi bygge et helt nytt bibliotek. For dette bygget kan aldri forsvinne, mener Niemi.
Pasi Rantanen er iallfall klar på at dagens situasjon er todelt.
- 54 år etter åpningen er biblioteket fremdeles en stor attraksjon, og det betyr mye for byen. Men som en tidligere kollega av meg sa: Biblioteket er estetisk, men veldig upraktisk.
Hugo Alvar Henrik Alto (1898-1976)
Hvem: Arkitekt, designer og byplanlegger. En av de mest kjente finske arkitektene gjennom historien, og banebrytende innen moderne arkitektur.
Stil: Kjent som funksjonalist som strever etter enkel, geometriske, vakre og samtidig funksjonelle bygg. Han var også kjent for å leke med lyset.
Kjente bygg: Finlandiahuset i Helsinki og et helt boligområde i Seinäjoki i Finland. Der inngikk både kirke, rådhus, bibliotek, teater og politistasjon.
Møbeldesigner: Han ble like kjent som møbeldesigner og sitt bruk av finsk bjørketre. Møblene ses både i private hjem og institusjoner, og er klassikere. Produseres under navnet Artek. Firmaet ble etablert i 1935 av Alvar Aalto og hans kone Aino Aalto, kunstagent Maire Gullichsen, og kunsthistoriker Nils-Gustav Hahl.
Rovaniemi
Hvor: Lappland, like ved Polarsirkelen i Finland
Innbyggere: 60.000, øker dramatisk om vinteren.
Verdenskjent for: Julenissen og Alvar Aaltos arkitektur, både bolighus og offentlige bygg.
Bibliotek: 6 bibliotek, hvor 2 bare er åpen 1 dag i uka. 2 bokbusser. 50 ansatte.
Urgammel tradisjon på Michelin-menyene
DNB Nyheter
Kautokeino
Johan Buljo var i ferd med å gi opp, da slo svigermor i bordet. Det er han veldig glad for i dag.
Noma og Maaemo får noen av sine utsøkte råvarer fra Finnmark Rein. Veien frem til Michelin-menyene og butikkene har vært lang.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
Reindrifta bruker 1000-årsbriller. - Det kan være tungrodd, men vi tenker i evigheter. I fremtiden vil vi også trenge mat, og ingen annen matprodusent kan drive lenge midt på vidda, sier Finnmark Rein.
Året er 2006. I Vadsø blir et eldre produksjonsanlegg fra Gilde pusset opp. Fremtiden ser lys ut for Johan Buljo og partnere. Denne dagen er alt kjøtt ferdigskjært. Han selv og slakterne slapper av på pauserommet.
- Reparatørene som en tid hadde fikset alt som var galt, kom inn og sa at bygget nå var helt ferdig. Så smeller det! Hele anlegget rister. På maskinrommet er det hull i en kompressor, vann renner ut og 200 meter med rør er ødelagt. Hele linja rakner. 1,6 millioner i reparasjon, takk! forteller assisterende direktør Johan Buljo i Finnmark Rein.
Det jobbes konsentrert på slakteriet i Kautokeino. Rekorden er 136 dyr i timen. Snittet ligger på drøyt 80.
Svigermor slo i bordet
- Dere hadde vel forsikring?
-Vi leide bygget av en eiendoms-dude, så vi ringte ham og fikk til svar «Det fikser jeg». Men så reiser han til utlandet og omkommer i en ulykke. Den nye direktøren ville ikke fikse anlegget. Det var vårt ansvar, mente ham.
- Hva skjedde da?
- Jeg hadde røket akillesen og tenkte at nå må vi bare legge ned. Det var et helvete. Jeg satt hjemme hos svigermor Ann Kristine Smuk med krykkene mine og sa at nå gidder jeg ikke mer. Da slo hun i bordet og sa «Dere får ikke lov å gi opp. Vi skal ikke være prisgitt norske oppkjøpere!
Buljo vant 71 grader Nord i 2003. Bilpremien derfra ble solgt, sammen med en leilighet i Oslo og han flyttet nordover. Sammen med partneren Stig Rune Smuk og Are Smuk Figved gikk de inn for å berge slakteriet i Varangerbotn. Det tidligere familieselskapet, da Norges eneste reineier-eide slakteri, hadde slitt med økonomien.
Kniven på strupen
- Med god hjelp fra DNB fikk vi restrukturert, overtatt driften og sørget for at slakteriet fortsatt var reineier-eid. Stig Rune fokuserte på kompetanse og innovasjon på reindrift. Johan tok seg av produksjonen, jeg jobbet med marked og strategi, forteller administrerende direktør Are Smuk Figved i Finnmark Rein.
Det ble mye læring og feiling, og kniven på strupen. I 2011/12-sesongen var prisen på reinkjøtt lik som i 1986, krone for krone. Noe måtte gjøres. Are sluttet i Sector Alarm, selskapet han hadde vært med å bygge opp fra starten, og solgte en del aksjer. De hadde nå finansiell styrke, produksjon-kompetanse og i 2013 tok de hånd om hele verdikjeden. Flere sentrale reinbeitedistrikt skrev lange kontrakter. Inn kom også Emil Tømmerdal Nordby, fra Ideal-familien på Hamar og strategen Tor Mikkel Wara. Justisministeren har nå naturlig nok solgt sin del. Ny medeier er Arne Vidar, pølsemaker og tidligere eier av Leiv Vidar.
Hjerter til salgs
På slakteriet i Varangerbotn fikk de mest for kjøttet.
- Skinn og horn var det lite å hente på. Resten gikk i spesialavfall i containere som ble fraktet 80 mil til Balsfjord i Troms. 20 prosent av slaktekostnaden var forbundet med avfall. Det var, og er, generelt vanskelig å tjene penger kun på slakt, forteller Johan Buljo.
- På den tiden ville ingen kjøpe pusterør, margbein, hodet, vomsekk, lunge, lever, blod, vominnhold, tarmsett, skanker og klauvene til reinen. Til og med hjerter og tunger var vanskelig å finne et marked til.
“Forskriftene var et helsike bare å lese, prosessen enda verre. Restene skulle behandles som atomavfall.”
- Det var ikke enkelt å kaste dette heller. Forskriftene var et helsike bare å lese, prosessen enda verre. Restene skulle behandles som atomavfall. Blod tappet i skitten sone kunne f.eks ikke brukes som menneskeføde. Å kaste alt føltes ikke rett. I vår kultur er det jo vanlig å bruke alt på dyret.
Dyret blir trimmet, renset for hårbiter og skit. Deretter veid, klassifisert og sendt videre til kjøl, der den henger minst ett døgn.
Tilfeldig hjelp
Johan Buljo er en altmuligmann. Han har vært fjellfører, guide, har bakgrunn fra Forsvaret og kan alt om å overleve i naturen. Foruten å vinne, har han også flere ganger vært med i sikkerhets-teamet til tv-selskapet.
- Der klagde jeg over avfallskostnadene til en som drev med hundekjøring. Så sier han «Hvorfor ikke bruke det til hundefôr»? Han kunne hjelpe.
Mannen var Snorre Ness, som hadde jobbet i noen år med å lage hundefôr for Tine meierier. Hans råd var å først lage produktet og så hente inn Mattilsynet.
- Det var et skritt i rett retning. Vi begynte å selge råvarene, tenke nytt, markedsførte produktene via et firma i Oslo. Vi fikk opp prisen på hjerter og tunger, og i 2015 tok det virkelig av da vi skulle lansere ferskvarene våre hos Meny.
Hellstrøm: «Kan jeg komme?»
For bedriften gikk godt. De hadde to slakterier til, samt produksjonsanlegg i Kautokeino og Karasjok. Finnmark Rein lagde en stor fest, der de inviterte samiske kjendiser, reineiere og politikere. De hadde bare glemt én viktig gruppe, for plutselig får de en sms fra Eyvind Hellstrøm. Kunne han få lov til å komme på festen?
- Ja, det var jo bare å komme! Og da ballet det på seg. Kokkene var interessert i dette, og ikke minst i det som før ble kastet. Alt som ikke er skrott, tjener vi nå 20 millioner kroner på. I starten var det 2 millioner. Bærekraft er lønnsomt. Å bruke hele reinen har skapt vår suksess, og sørget for en ti-dobling av inntjening på biprodukter, forteller Are Smuk Figved.
Ikke bare var sjefen på 3-stjerners Michelin-restauranten Maaemo interessert. Han tok turen til Finnmarksvidda, og fikk selv slakte rein. Sist vinter hadde han ansatte med, og det ble celebert på hytta til Johans svigermor.
I 2011/12 sesongen så Finnmark Rein at prisen på kjøttet var den samme som i 1986. Enkelte dyr fikk de så lite som 8 kr per kilo for. Slik er det ikke lengre. Reinkjøtt er etterspurt vare.
“Vi er jo ikke noen kryddermennesker,
men Michelin-kokkene rotet i skuffene våre og fant både eddik, eplejuice og gamle kapers.”
Maaemo på hytta
- Vi fikk to ørreter, og svigermor oppfordret til kokkekamp. Dæven, det var fascinerende å se dem i arbeid. Vi er jo ikke noen kryddermennesker, men Michelin-kokkene rotet i skuffene våre og fant både eddik, eplejuice og gamle kapers. Den ene kokken hadde til og med en earl grey-tepose i sausen. Alt de finner på. Det ble skikkelig snadder! forteller Johan Buljo.
Are Smuk Figved og svigerforeldrene har spist seg gjennom 22 retters-menyen på Maaemo, hvor flere av rettene er reinprodukter. Invitasjonen til Johan står der til evig tid, og han innrømmer at «jo, det hadde vært kjekt å se hvordan reinen blir servert".
- Kokkene er som oss samer, de vet at smaken sitter i fettet på kjøttet. De interesserer seg også for de andre tingene på dyrene, som margbeina. Det samme med tunger. Nå skal Maaemo prøve ut kjaker, så det er stadig utvikling. Kokkene vil også lære mer om vår kultur, måten vi behandler reinen på og hvordan vi tenker rundt hele dyret. Vi har respekt for hverandre.
Reinen trives i sirkel
En hel rein går inn, ingen avfall ut. Nå selges nemlig alt, både til skinngarvere, de som lager brukskunst av reinhorn. Klauver brukes i hudpleie. Kina vil ha penis, testikler, bein og kraft. Kineserene er ekstra fascinert av at alt er sporbart, helt ned til det enkelte reindistrikt og reineier.
Det er enklere å jobbe med kjøtt når dyret er godt behandlet. Det bruker Finnmark Rein mye tid på å forklare både på anleggene og hos reineierne. Dyr har behov for aktivitet, positivt samvær med artsfrender, utforske naturen, være velpleide og rene. Det er også viktig at dyrene ikke er stresset. Reinen er for eksempel vant til å være i flokk. Så før slaktedyrene skal skilles ut, den må stå i et sirkelformet gjerde.
- Er det avlangt med hjørner, vil de presse og trampe hverandre ned. Portene må også stå rett vei. Små ting som betyr mye. Når de kommer hit til oss, behandles de på samme måte. De får god tilgang til vann og naturlig mat i gjerdene. Vi lar de stå til vi ser at de har roet seg ned. Gjerdet er også utformet slik at reinen ikke trenger å se eller lukte at kameraten avlives, forteller Johan Buljo.
Det som før ble regnet som avfall, går nå til nye typer kunder. Esker med ulike deler av dyret brukes til alt fra kremer til mat på Michelin restauranter.
Skal det være et øye?
For Finnmark Rein er det blitt helt naturlig å ha stjernekokker på besøk. Hva restauranter som Noma bestiller, kan de ikke alltid avsløre. Det tar tid å teste ut nye ingredienser, og de verner om kundeforholdet.
Så kan det jo være at det neste nye på Noma-menyen kommer fra Johan Buljo selv.
- Øyet på reinen er delikatesse! Du starter med å dele hodet i fem biter, fjerner nesen og koker ferdig. Del så øyehullet i to, så du får med hele systemet. Det er mye marg, smak og sener i øyet. Utrolig godt. Det får jeg forsøke å servere Michelin-kokkene neste gang!
Varelager? Nei, her fyker eskene ut. - Vi står ikke med lua i hånden. Nå er det kjøperne som må gjøre seg lekre for oss, sier Johan Buljo.
FINNMARK REIN
Reineier-eid
Skandinavias største produsent av reinkjøtt
Sysselsetter 75 i sesong
Lokalisert i 5 kommuner i Finnmark
- Overgrepet har kanskje gjort meg til en bedre forfatter
Karasjok
Kunde: Bok og Bibliotek
Reisen fra et klasseløst Kjøllefjord via vestkantmiljø på Nøtterøy til sterke opplevelser i Paris, har formet Kathrine Nedrejord.
Både som samisk, norsk og forfatter.
“Kathrine sliter med lesing og skriving, men er svært engasjert og setter gjerne igang en diskusjon.”
Det har 32-åringen fortsatt med. Ikke for diskusjonen sin del, men fordi hun tar opp emner som vekker engasjement. Enten det er for unge eller voksne lesere. I høst kommer Nedrejord med ungdomsboka «Det Sara skjulte».
- Jeg husker veldig godt hvordan det var å være ung, og jeg vil ta ungdoms hverdag på alvor. Enten det gjelder sex, vennskap eller det å føle seg utenfor. Den første boka hadde en lykkelig slutt. Tilbakemeldingen fra målgruppen var at det ikke var troverdig, så der hadde jeg undervurdert leserne mine. I den neste ble det en mer åpen slutt, og årets ungdomsbok «Det Sara skjulte» følger i det samme sporet.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Bok og Bibliotek
Taushetskulturen brytes
I den boka er vi tilbake i Karasjok. Den samiske bygda som vi også befinner oss i nå. Eller det vil si, vi er på ei gammel seter som Kathrines oldemor var på et godt stykke utenfor sentrum. I barndommens paradis finner hun roen, selv om det er funnet DNA fra 8 ulike bjørner rett utenfor. Sånn er det bare. Temaet for boka er overgrep. Et tema som har blitt satt mer og mer på dagsorden både i nasjonale og lokale medier.
- Halvparten av samiske kvinner blir utsatt for seksuelle overgrep. Jeg ser at mange av de unge nå bryter med taushetskulturen som har rådet i samiske miljøer. Ingen har forandret noe med å tie igjen det vonde. Noen må snakke. Kanskje boka kan være med på å gjøre det lettere?
Boka ble skrevet etter voksenromanen «Forvandlinga» (2018). Kathrine Nedrejord fikk mange historier fra andre som hadde blitt voldtatt, slik hun selv ble en natt i Paris.
- Jeg ble sjokkert over hvor sterke følelser det vakte hos pårørende. Derfor ønsket jeg å ta en venninnes perspektiv i boka. Det er ikke en selvhjelpsbok, men en roman. Jeg forklarer likevel at det er flere måter å reagere på, fra innesluttet til utagerende. Det handler om å se en person som forandrer seg og at det er en vei ut, men det koster.
Hjernen jobbet mot henne
Nedrejord vet hva hun snakker om. I alle intervjuene etter «Forvandlinga» ville journalistene snakke om overgrepet, noen ønsket enda flere detaljer. Det fikk ikke foreldre og venner, så det fikk heller ikke media.
- Jeg gjorde mange intervjuer, men dessverre ble det få anmeldelser. Jeg hadde jobbet masse med boka, som ble skrevet kort tid etter hendelsen og mens etterforskningen foregikk. Redaktøren min var faktisk nervøs for at det var for tidlig. Da jeg sendte fra meg første kapittel, var svaret: «Glem det jeg sa, dette er rett».
For Kathrine Nedrejord var det viktig at det skulle bli litterært, med refleksjoner. Rett og slett god litteratur. Det er ikke en selvbiografi, selv om den handler om livet hennes. Det er mer en emosjonell sannhet.
- Jeg ville formidle hva som skjedde i hjernen min, hvor ubrukelig den var. Jeg klarte ikke å tenke. Å beskrive hva et traume er og hvor sterkt det kan påvirke deg, var viktig for meg. Jeg var veldig nøye på hver eneste setning, da jeg ville at folk skulle forstå fortvilelsen. Når en ser på seg selv som ressurssterk, en som er vant til å tenke og formidle følelser, blir fallet stort.
Redaktøren hadde tidligere spurt om hun ikke kunne skrive mer om litteratur. Hvorfor hun skriver, tanker rundt det?
- Under arbeidet med «Forvandlinga» fikk jeg en aha-opplevelse. Jeg holdt på å miste det jeg kunne best, å formidle tanker og følelser. Hjernen min jobbet mot meg. Det ble plutselig mye lettere å skrive om hva litteratur betydde for meg, nå som jeg midlertidig hadde vært fratatt mine evner. Jeg fikk et reflektert forhold til hvorfor jeg skriver. Det er min måte å tolke verden på. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg tror overgrepet har gjort meg til en bedre forfatter.
To kulturer i en tredje
For å lese, skrive dikt, lage teaterforestillinger har vært hennes liv så lenge hun kan huske. Først som samisk i kystbygda Kjøllefjord i Finnmark, et samfunn hun husker ikke likte samer - men som var klasseløst. Sjokket ble stort da familien flyttet til Nøtterøy på 1990-tallet, der status og penger var viktig. Det betydde noe hvilket merke klærne dine hadde. Det var også flaut med samiske kofter på terrassen under konfirmasjonen. Hun ville ikke skille seg ut, men passet heller ikke helt inn på beste vestkant. Hun fikk en kassert pc, og på floppydiskene ble en annen verden skapt.
Målet for voksenlivet var å bli skuespiller, fotballspiller eller forfatter. Det ble først litteraturstudier, så ventet verden med opphold i Asia og Sør-Amerika. Hun har hatt alle typer jobber, fra å vaske gulv til å være nanny for rike barn i Paris, som visste å vise at hun var nederst på rangstigen.
På reiser, studier og stadig flere turer til Finnmark vokste det frem en forståelse av å være to-kulturell.
- Jeg har aldri bodd i en majoritetsbygd, så det er på ferier jeg har fått lov å være samisk. Særlig når jeg er i Karasjok. Jeg er veldig glad for at foreldrene mine alltid har vært stolte av å være samiske. Nå har også stemningen i Kjøllefjord snudd, og mange omfavner sine samiske røtter.
For meg er det en gave å kunne gå mellom den norske og den samiske kulturen, med sine ulike sosiale koder.
Giftig og usaklig forfatterdebatt
Kathrine Nedrejord snakker eller skriver ikke samisk. Hun er med i Samisk forfatterforening, men hadde hun søkt medlemskap i dag ville hun ikke blitt tatt opp. De samiske språkene er så truet, at foreningen har endret reglene. Kun de som skriver på samisk, får bli medlemmer.
- Jeg skjønner begge parter, så det er tøft for meg.
- Vi kan ikke late som norsk og samisk er sidestilt, og vi må hjelpe det samiske språket opp. Foreningen ble laget som et møtepunkt, men nå er frontene harde. Jeg engasjerte meg i debatten i starten. Nå er den dessverre blitt giftig og usaklig. Den som tier, samtykker ikke - og er typisk for endel debatter i Sápmi. Jeg håper på gjenforening, men akkurat nå er alt bare trist.
Hun mener også at språk ikke er alfa og omega for å være «ekte» samisk.
“Jeg er lei av at folk skal fortelle meg hvordan jeg som to-kulturell skal være. Jeg har 30 studiepoeng i swahili, det gjør meg ikke til en tanzanianer av den grunn. Selv om jeg ikke kan snakke samisk, er jeg likevel en del av kulturen.”
- Med til hytta i Karasjok har jeg med Shazia Majids «Ute av skyggene», norsk minoritetshistorie om pakistanske mødre. Én gang skal jeg selv skrive om mine to kulturer!
Premiere i Oslo
I høst er hun også aktuell med et teaterstykke på Nationaltheatret, hvor hun er husdramatiker. «Human zoo» lages i samarbeid med det samiske nasjonalteatret Beaivváš, og skal vises tre ganger før det legger ut på turné i Norge, Sverige og Finland. En menneskelig dyrehage ble i sin tid også kalt etnografisk karavane, negerlandsby, kongolandsby med mer. Det er gamle betegnelser på utstillinger av levende mennesker fra folkeslag og urbefolkningsgrupper som var fremmede for de fleste i Vesten.
- Også samer ble sendt på turné i Europa og USA. I tradisjonelle klær, med lavvo og reinsdyr og utstilt i dyrehager. I «Human Zoo» følger vi en samisk families reise fra åpne vidder til inngjerte områder. Jeg leste boka «På ville veier» av Cathrine Baglo og tenkte med én gang: Dette kan bli et teaterstykke, og jeg vet hvor jeg vil starte.
Det foregår både i nåtid og fortid. Barna i familien har dagens syn. Alle i dag vet at det er forkastelig, så poenget for Nedrejord er ikke å tenke «stakkars samer» - men se på både rasisme og gjenkjennbare relasjonelle problemer. Det er mye som setter opp temperaturen på familiekonflikter, fra krig til å være på turné.
- Når du skriver for teater, er det en egen rytme og musikalitet der hver replikk er viktig for den andre. Så da jeg først kom i gang, gikk det fort. Jeg skriver på norsk, men stykket blir oversatt og fremført på samisk. Kun den samiske familien har ordet på scenen. For nå gis ordet tilbake til samene selv. Nå er det forskerne og publikum som er «de andre».
Vil gi leserne håp
Hennes neste prosjekt er å skrive om en flyktningfamilie. Å ta det ut av mediefortellingen, vise en familie som har vært gjennom mye. Det er ofte tunge emner hun tar opp, men målet er å lette det litt opp.
- Jeg er selv en person som har behov for litt håp, så jeg vil bearbeide det som er ille og gi det et språk. Det handler om å ikke gi opp, selv om du er merket. Hele mitt prosjekt, selv om det høres kanskje pompøst ut - er å reise rundt i verden. Jeg vil forsøkte å forstå mennesker, ikke se på de kulturelle forskjellene. At mine samiske kusiner legger på røret midt i en samtale, for det gjør de, er bare ytre ting og slik kulturen er. Det som er viktig, er om vi bryr oss om hverandre. Urettferdighet, rasisme og diskriminering berører meg dypt, og jeg ønsker å behandle det kunstnerisk.
For hver bok som kommer ut, tenker Kathrine Nedrejord at den neste blir enda bedre. Hun jobber ulikt hver gang, og trives med det. En setning har festet seg, den kom under en litteratursamtale med Salman Rushdie i Paris.
- Han ble spurt om hvordan en skriver en god roman. Han svarte: «Det kan du aldri lære. Hver roman lærer deg å skrive den».
KATHRINE NEDREJORD
Født: 1987
Oppvokst: Kjøllefjord og Nøtterøy
Bor: Paris
Utdanning: Litteraturvitenskap
Yrke: Forfatter, scenekunstner og dramatiker. Første kvinnelige husdramatiker på Nationaltheatret. En av åtte som får stipend og husdramatiker-status ved Dramatikkens hus fra 2020.
Priser: Havmannprisen for «Forvandlinga».
Aktuell i høst: Ungdomsromanen «Det Sara skjuler».
Urpremiere på Human Zoo for det samiske nasjonalteatret Beaivváš og Nationaltheatret. Bibliotekturné i Troms og Finnmark høsten 2019.
UTGIVELSER
Faen ta tyngdekrafta (2008)
Transitt (2010)
Trengsel (2014)
Hvem er jeg når du blir borte? (2016)
Slepp meg (2018)
Forvandlinga (2018)
Det Sara skjuler (2019)
TEATER
Brent jord (2015)
Internert (2017)
Human Zoo (2019)
Ønsker seg flere konkurrenter
DNB Nyheter
Alta
Kvann, bjørkeløv og einer blir til gløgg og gele. Toril B.Kåven gjør suksess med naturens produkter, og ønsker seg mange konkurrenter.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
Etter noen år i Oslo i godt betalte jobber med hodejegere i hælene, bestemte Toril B.Kåven seg for en helt annen karriere-retning. Stresskoffert ble byttet ut med bærkurv.
- Jeg ville returnere til Finnmark for å overta familiens utmarksnæring. Et lavstatus-yrke med dårlige fremtidsutsikter. En skikkelig god plan, med andre ord, sier hun og ler godt.
Skal det være en mjødurt?
«Du er gal!».»Du kommer tilbake til Oslo», sa venner. For hvordan skulle hun gjøre business av å sanke multer, kvann, einer og mjødurt? Jo, ved å bruke arvet erfaring samt akademisk kunnskap om merkevarebygging og næringsutvikling.
- Jeg er vokst opp i blanding av samisk- og bondekultur. Alt familien snakker om er natur-relatert. Har noen fått fisk? Når skal vi på hytta? Husene våre er et sted å overleve i hverdagen, hodet og hjertet er ute i naturen. Vi har nesten ikke ord for dette lengre. Denne identiteten må vi klare å ta tilbake.
IDENTITET: - Husene våre er et sted å overleve i hverdagen, hodet og hjertet er ute i naturen, sier Toril B.Kåven foran utmarksgårdens bålplass.
Bærekraftig bærbusiness
Som den akademikeren hun innerst inne er, sugde Kåven til seg kunnskap om kvann, bjørkeløv, mjødurt og de andre vekstene som vokser vilt rundt oss. Hun ville lage noe som var bærekraftig og økonomisk, samtidig som hun forvaltet en kulturarv. Nordlysmat så dagens lys, og mange timer med speiding var i vente.
- I 20 år har det blitt mange turer vår, sommer og høst for å sjekke når vekstene er klare til å plukkes. Enten det er ved vann, i daler eller på vidda, sier Toril B.Kåven.
Produksjonen startet hjemme på kjøkkenet med fire typer smakssatt eddik og en gløgg. Nå har både sortiment og lokale endret seg. I 2016 åpnet nemlig Kåven utmarksgård få kilometer fra Alta sentrum.
- En utmarksgård definerer jeg som en gård med lite jord, men som henter sitt utkomme fra Norges store utmark. På 250 m² har vi produksjon, kontor, lager og en liten kafé. Vi har sølvmerket fra Debio, og tenkte økologisk lenge før de fleste i Finnmark eller Norge for den saks skyld.
KÅVEN UTMARKSGÅRD: Ikke langt fra Alta sentrum og E6, ligger Kåven Utmarksgård. På 250 m² er det plass til både kafé, produksjonslokale, lager og kontor. Når det blir vår, skal det plantes på taket.
To-ukersvindu for museørene
Det har vært prøving og feiling med produktene. I starten ble det meste laget om høsten, nå er vinteren produksjonstid. Idéutvikling liker hun aller best.
- Idéen til gele med bjørkeløv, kommer fra barndommen. Når vi fisket laks, ble den holdt tørr ved å bli lagt på marka. Bjørkekvister ble lagt inni fisken, så den ikke skulle falle sammen. Det hendte laksen ble steikt på bål, og smaken var veldig god.
Årshjulet til en utmarksgård er variert. Det starter egentlig mai/juni. Først ut er skierri, samisk for dvergbjørk, som brukes både til salt, krydderblandinger, gele og saft. Da ligger de på kne og plukker det lave bjørkeriset som vokser på fjell og vidde. Det skjuler seg godt, og krever tålmodighet.
- Bladene må tas akkurat når de spretter ut, i det vi kaller det for «museøre-standard». Etter en uke eller to er det for mye bitterstoffer i bladene. Vi plukker også fjellbjørkeløv, som har en søtere smak enn skierri.
DVERGBJØRKLØV: I Finnmark er dvergbjørk kjent under navnet skierri. Løvet smaker som fjellbjørkeløv, men er søtere, mildere og med litt annen aroma. Skierrigreinene inneholder så mye olje at de også er gode til å lage bål med i regnvær.
Nordkalott-planter
Gressløk-sesongen starter i juli. Det er også tiden for mjødurt. Fjellkvann kan sankes hele sommeren, alt etter om en skal ha blad, rot eller frø. Den finnes langs fjellvann, ved sjøen og i elvedaler i hele Vest-Finnmark. Den har i tidligere tider vært Norges mest eksporterte vare, større enn tørrfisken. Kvann er også beskrevet i Gulatingsloven, og var en viktig urt som en fikk straff for å stjele.
- Den har en enormt sterk smak. En mener den er en av få planter med utspring i nord, før den spredte seg sørover. Det er oftest omvendt. Målet mitt er å bygge en kvannehage rett ved utmarksgåden, så jeg kan formidle Nordkalott-plantens spennende historie.
Einer i bruk hele året
I august er det tid for multer, så kommer blåbær og tyttebær-sanking. Hele året sankes einer, og både kvist og bær brukes. Noe tørkes, gressløken legges i olje i store tønner og røres i tre ganger om dagen i lange perioder. Bær havner i en av de fem fryseboksene. Flere typer salt tørkes i meterhøye hyller.
Fra september til desember selger de varene som har lagermodnet fra sist år, deltar på messer, markeder og kjører ut varer til butikkene.
- Fra januar til mai er det full produksjon. Vi kan selvsagt lage gløggen i desember, men syrene mildner og gjør gløggen bløtere og bedre med mer tid. Det er ting en erfarer litt etter litt. Holdbarheten er uansett veldig god, faktisk 4 år og vel så det.
HELÅRS: Nordlysmat og Toril B.Kåven bruker einerbær og einerbar som smaksetting i geleer og krydderier, men også til desinfisering av kar ute på vidda. Denne vokser rett utenfor utmarksgården i Alta.
KREKLING: Salt med krøkebær er et grovsalt som er blandet med krøkebær/ krekling. Den nydelige fargen kommer fra de sterke fargestoffene i krøkebærene.
Lurt å være lat
Toril B.Kåven har også gjort seg en god del andre erfaringer, som å være nøyaktig i produksjonen.
- Én liten feil når du tester ut en ny pektinsort, kan ødelegge mye. Det er ikke kjekt når 200 kunder melder at geleen er blitt til saft.
Det er også viktig å tenke hvordan en kan være mest mulig lat. Ja, du leste rett.
- Med lat mener jeg å lete etter løsninger for å gjøre ting enklere. For eksempel lærte jeg etter en senebetennelse i albuen, hvordan en smartere kan skru på lokk på 4000 glass….Nå presser jeg teknikken på de andre ansatte. HMS er viktig.
Å regne enhetskostnader er ekstra vanskelig for en småskala-produsent. Se bare hvilke kostnader som ligger bak en flaske gløgg.
Kostnader per flaske
- Det er tidkrevende å finne ut når urtene er klare til å høstes, så kjører vi ut til mange ulike steder for sanking. Deretter skal vekstene tørkes og fryses, i frysere som står på året rundt. Så tines produktene, tilsettes krydder og sukker. Det tar én dag å lage uttrekk, på dag to kokes selve gløggen på ca 200 liter. Det blir rundt 660 flasker per produksjon. På dag tre skal etiketter på manuelt. Flaskene kommer fra Sverige med transportkostnader og tollklareringsarbeid. Esker er kjøpt inn, som flaskene stables i. Eskene skal også ha en etikett, med strekkode både på eksen og på etiketten på flasken. Det er mye arbeid for en liten bedrift, oppsummerer Kåven.
Når dette er på plass, skal varene selges inn. Nettsidene skal oppdateres, varene skal ut fra lager. Å ha fraktselskap er for dyrt, så de kjører selv lokalt. Når salget til butikkene er i boks, begynner egentlig jobben. For det viktigste er å få bestilling nummer to. Hvis ikke, har nesten alt vært bortkastet.
- Den veiledende prisen på en flaske gløgg har vi satt til 79 kroner. Ikke spør meg om timebetalingen min, da mister jeg meningen med livet, smiler Toril B.Kåven.
KAFÉ: Utmarksgården har også en liten kafé. Der selger Nordlysmat både egne og andre småprodusenters varer. Jo flere lokale produkter, jo bedre er tanken.
Flere konkurrenter, takk!
Hovedmålet er å få varene ut av butikkene og ikke inn i dem. For det er mange over hele landet som tar inn varene fra Nordlysmat. Det gjelder bare å få dem solgt. Løsningen? Flere utmarksgårder!
- Det er en cluster-tankegang som må til. Se hva Røros har fått til. Der er det mange lokale produkter i butikkene. Da blir de som handler enda mer oppmerksomme på lokal mat, og dermed øker interessen. Det var jo faktisk slik det var før i tiden.
Toril B.Kåven håper på 15-20 flere i samme bransje bare i Finnmark. Nordlysmat gjør sitt for at nye skal føle seg velkomne.
GÅR FORAN: - Lokale varer utgjør 0,001 prosent hos butikkene. Tenk om det hadde vært 15 prosent lokalmat. Da hadde vi handlet mer fra småprodusenter, og fagmiljøet ville blitt styrket, sier Toril B.Kåven.
- På en messe nylig delte en av våre konkurrenter stand med oss. Som leder i Hanen Finnmark ivrer jeg for at flere småskala-produsenter skal klare seg. Vi selv hadde nå 1,4 millioner i omsetning, og har mange planer.
Privatkontoen får ikke den store gleden av overskuddet. Det går stort sett til bedriftsutvikling.
- Jeg har vært med siden Postbankens dager med rødbok og gullbok, og er veldig glad i kontoen min som starter med 0537. Endel bankansatte blir litt blanke i øynene når de ser det. I den grad det er sparepenger å snakke om, så er det boligen min!
Små sterke sammen
Hun har tatt konsekvensen av at hun selv er best på utvikling og strategi. To ansatte med hovedansvar for produksjon og det administrative.
- For å lykkes, må du ånde for dette. Skal du overleve de første årene, må du være en god markedsfører og hele tiden tenke distribusjon. De første årene, det er gjerne de 25 første eller….? spør hun og smiler.
Ved siden av utmarksgården driver Toril B.Kåven bedriftsrådgivning. Hun håper at mange klarer å se verdien av at mange små kan bli sterke sammen.
- Det er vanvittig tungt å gå først i dyp snø. Hadde vi vært tjue stykker, kunne vi byttet på å gå i front eller lage et bredere spor!
Toril Bakken Kåven
Født: 1968
Sivil status: Alenemamma til Elen (9)
Utdanning: Mastergrad i reiseliv fra Universitetet i Surrey og Gent. Italiensk grunnfag fra UiB.
Eier: Eier av Nordlysmat i Alta, er også rådgiver inne bedriftsutvikling.
Bakgrunn: Lang erfaring fra reiselivsnæringen, blant annet reiselivsleder for Svalbard næringsutvikling samt foreleser i internasjonale reiselivsfag og bærekraftig turisme.
Verv: På Sametinget siden 2005. I perioden 2017-2021 som representant for og leder av Nordkalottfolket. Har vært styreleder for Innovasjon Norge Finnmark. Leder av Hanen Finnmark.