- Overgrepet har kanskje gjort meg til en bedre forfatter
Reisen fra et klasseløst Kjøllefjord via vestkantmiljø på Nøtterøy til sterke opplevelser i Paris, har formet Kathrine Nedrejord.
Både som samisk, norsk og forfatter.
“Kathrine sliter med lesing og skriving, men er svært engasjert og setter gjerne igang en diskusjon.”
Det har 32-åringen fortsatt med. Ikke for diskusjonen sin del, men fordi hun tar opp emner som vekker engasjement. Enten det er for unge eller voksne lesere. I høst kommer Nedrejord med ungdomsboka «Det Sara skjulte».
- Jeg husker veldig godt hvordan det var å være ung, og jeg vil ta ungdoms hverdag på alvor. Enten det gjelder sex, vennskap eller det å føle seg utenfor. Den første boka hadde en lykkelig slutt. Tilbakemeldingen fra målgruppen var at det ikke var troverdig, så der hadde jeg undervurdert leserne mine. I den neste ble det en mer åpen slutt, og årets ungdomsbok «Det Sara skjulte» følger i det samme sporet.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Bok og Bibliotek
Taushetskulturen brytes
I den boka er vi tilbake i Karasjok. Den samiske bygda som vi også befinner oss i nå. Eller det vil si, vi er på ei gammel seter som Kathrines oldemor var på et godt stykke utenfor sentrum. I barndommens paradis finner hun roen, selv om det er funnet DNA fra 8 ulike bjørner rett utenfor. Sånn er det bare. Temaet for boka er overgrep. Et tema som har blitt satt mer og mer på dagsorden både i nasjonale og lokale medier.
- Halvparten av samiske kvinner blir utsatt for seksuelle overgrep. Jeg ser at mange av de unge nå bryter med taushetskulturen som har rådet i samiske miljøer. Ingen har forandret noe med å tie igjen det vonde. Noen må snakke. Kanskje boka kan være med på å gjøre det lettere?
Boka ble skrevet etter voksenromanen «Forvandlinga» (2018). Kathrine Nedrejord fikk mange historier fra andre som hadde blitt voldtatt, slik hun selv ble en natt i Paris.
- Jeg ble sjokkert over hvor sterke følelser det vakte hos pårørende. Derfor ønsket jeg å ta en venninnes perspektiv i boka. Det er ikke en selvhjelpsbok, men en roman. Jeg forklarer likevel at det er flere måter å reagere på, fra innesluttet til utagerende. Det handler om å se en person som forandrer seg og at det er en vei ut, men det koster.
Hjernen jobbet mot henne
Nedrejord vet hva hun snakker om. I alle intervjuene etter «Forvandlinga» ville journalistene snakke om overgrepet, noen ønsket enda flere detaljer. Det fikk ikke foreldre og venner, så det fikk heller ikke media.
- Jeg gjorde mange intervjuer, men dessverre ble det få anmeldelser. Jeg hadde jobbet masse med boka, som ble skrevet kort tid etter hendelsen og mens etterforskningen foregikk. Redaktøren min var faktisk nervøs for at det var for tidlig. Da jeg sendte fra meg første kapittel, var svaret: «Glem det jeg sa, dette er rett».
For Kathrine Nedrejord var det viktig at det skulle bli litterært, med refleksjoner. Rett og slett god litteratur. Det er ikke en selvbiografi, selv om den handler om livet hennes. Det er mer en emosjonell sannhet.
- Jeg ville formidle hva som skjedde i hjernen min, hvor ubrukelig den var. Jeg klarte ikke å tenke. Å beskrive hva et traume er og hvor sterkt det kan påvirke deg, var viktig for meg. Jeg var veldig nøye på hver eneste setning, da jeg ville at folk skulle forstå fortvilelsen. Når en ser på seg selv som ressurssterk, en som er vant til å tenke og formidle følelser, blir fallet stort.
Redaktøren hadde tidligere spurt om hun ikke kunne skrive mer om litteratur. Hvorfor hun skriver, tanker rundt det?
- Under arbeidet med «Forvandlinga» fikk jeg en aha-opplevelse. Jeg holdt på å miste det jeg kunne best, å formidle tanker og følelser. Hjernen min jobbet mot meg. Det ble plutselig mye lettere å skrive om hva litteratur betydde for meg, nå som jeg midlertidig hadde vært fratatt mine evner. Jeg fikk et reflektert forhold til hvorfor jeg skriver. Det er min måte å tolke verden på. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg tror overgrepet har gjort meg til en bedre forfatter.
To kulturer i en tredje
For å lese, skrive dikt, lage teaterforestillinger har vært hennes liv så lenge hun kan huske. Først som samisk i kystbygda Kjøllefjord i Finnmark, et samfunn hun husker ikke likte samer - men som var klasseløst. Sjokket ble stort da familien flyttet til Nøtterøy på 1990-tallet, der status og penger var viktig. Det betydde noe hvilket merke klærne dine hadde. Det var også flaut med samiske kofter på terrassen under konfirmasjonen. Hun ville ikke skille seg ut, men passet heller ikke helt inn på beste vestkant. Hun fikk en kassert pc, og på floppydiskene ble en annen verden skapt.
Målet for voksenlivet var å bli skuespiller, fotballspiller eller forfatter. Det ble først litteraturstudier, så ventet verden med opphold i Asia og Sør-Amerika. Hun har hatt alle typer jobber, fra å vaske gulv til å være nanny for rike barn i Paris, som visste å vise at hun var nederst på rangstigen.
På reiser, studier og stadig flere turer til Finnmark vokste det frem en forståelse av å være to-kulturell.
- Jeg har aldri bodd i en majoritetsbygd, så det er på ferier jeg har fått lov å være samisk. Særlig når jeg er i Karasjok. Jeg er veldig glad for at foreldrene mine alltid har vært stolte av å være samiske. Nå har også stemningen i Kjøllefjord snudd, og mange omfavner sine samiske røtter.
For meg er det en gave å kunne gå mellom den norske og den samiske kulturen, med sine ulike sosiale koder.
Giftig og usaklig forfatterdebatt
Kathrine Nedrejord snakker eller skriver ikke samisk. Hun er med i Samisk forfatterforening, men hadde hun søkt medlemskap i dag ville hun ikke blitt tatt opp. De samiske språkene er så truet, at foreningen har endret reglene. Kun de som skriver på samisk, får bli medlemmer.
- Jeg skjønner begge parter, så det er tøft for meg.
- Vi kan ikke late som norsk og samisk er sidestilt, og vi må hjelpe det samiske språket opp. Foreningen ble laget som et møtepunkt, men nå er frontene harde. Jeg engasjerte meg i debatten i starten. Nå er den dessverre blitt giftig og usaklig. Den som tier, samtykker ikke - og er typisk for endel debatter i Sápmi. Jeg håper på gjenforening, men akkurat nå er alt bare trist.
Hun mener også at språk ikke er alfa og omega for å være «ekte» samisk.
“Jeg er lei av at folk skal fortelle meg hvordan jeg som to-kulturell skal være. Jeg har 30 studiepoeng i swahili, det gjør meg ikke til en tanzanianer av den grunn. Selv om jeg ikke kan snakke samisk, er jeg likevel en del av kulturen.”
- Med til hytta i Karasjok har jeg med Shazia Majids «Ute av skyggene», norsk minoritetshistorie om pakistanske mødre. Én gang skal jeg selv skrive om mine to kulturer!
Premiere i Oslo
I høst er hun også aktuell med et teaterstykke på Nationaltheatret, hvor hun er husdramatiker. «Human zoo» lages i samarbeid med det samiske nasjonalteatret Beaivváš, og skal vises tre ganger før det legger ut på turné i Norge, Sverige og Finland. En menneskelig dyrehage ble i sin tid også kalt etnografisk karavane, negerlandsby, kongolandsby med mer. Det er gamle betegnelser på utstillinger av levende mennesker fra folkeslag og urbefolkningsgrupper som var fremmede for de fleste i Vesten.
- Også samer ble sendt på turné i Europa og USA. I tradisjonelle klær, med lavvo og reinsdyr og utstilt i dyrehager. I «Human Zoo» følger vi en samisk families reise fra åpne vidder til inngjerte områder. Jeg leste boka «På ville veier» av Cathrine Baglo og tenkte med én gang: Dette kan bli et teaterstykke, og jeg vet hvor jeg vil starte.
Det foregår både i nåtid og fortid. Barna i familien har dagens syn. Alle i dag vet at det er forkastelig, så poenget for Nedrejord er ikke å tenke «stakkars samer» - men se på både rasisme og gjenkjennbare relasjonelle problemer. Det er mye som setter opp temperaturen på familiekonflikter, fra krig til å være på turné.
- Når du skriver for teater, er det en egen rytme og musikalitet der hver replikk er viktig for den andre. Så da jeg først kom i gang, gikk det fort. Jeg skriver på norsk, men stykket blir oversatt og fremført på samisk. Kun den samiske familien har ordet på scenen. For nå gis ordet tilbake til samene selv. Nå er det forskerne og publikum som er «de andre».
Vil gi leserne håp
Hennes neste prosjekt er å skrive om en flyktningfamilie. Å ta det ut av mediefortellingen, vise en familie som har vært gjennom mye. Det er ofte tunge emner hun tar opp, men målet er å lette det litt opp.
- Jeg er selv en person som har behov for litt håp, så jeg vil bearbeide det som er ille og gi det et språk. Det handler om å ikke gi opp, selv om du er merket. Hele mitt prosjekt, selv om det høres kanskje pompøst ut - er å reise rundt i verden. Jeg vil forsøkte å forstå mennesker, ikke se på de kulturelle forskjellene. At mine samiske kusiner legger på røret midt i en samtale, for det gjør de, er bare ytre ting og slik kulturen er. Det som er viktig, er om vi bryr oss om hverandre. Urettferdighet, rasisme og diskriminering berører meg dypt, og jeg ønsker å behandle det kunstnerisk.
For hver bok som kommer ut, tenker Kathrine Nedrejord at den neste blir enda bedre. Hun jobber ulikt hver gang, og trives med det. En setning har festet seg, den kom under en litteratursamtale med Salman Rushdie i Paris.
- Han ble spurt om hvordan en skriver en god roman. Han svarte: «Det kan du aldri lære. Hver roman lærer deg å skrive den».
KATHRINE NEDREJORD
Født: 1987
Oppvokst: Kjøllefjord og Nøtterøy
Bor: Paris
Utdanning: Litteraturvitenskap
Yrke: Forfatter, scenekunstner og dramatiker. Første kvinnelige husdramatiker på Nationaltheatret. En av åtte som får stipend og husdramatiker-status ved Dramatikkens hus fra 2020.
Priser: Havmannprisen for «Forvandlinga».
Aktuell i høst: Ungdomsromanen «Det Sara skjuler».
Urpremiere på Human Zoo for det samiske nasjonalteatret Beaivváš og Nationaltheatret. Bibliotekturné i Troms og Finnmark høsten 2019.
UTGIVELSER
Faen ta tyngdekrafta (2008)
Transitt (2010)
Trengsel (2014)
Hvem er jeg når du blir borte? (2016)
Slepp meg (2018)
Forvandlinga (2018)
Det Sara skjuler (2019)
TEATER
Brent jord (2015)
Internert (2017)
Human Zoo (2019)
