Har ikke samvittighet til å være kristen
Faksimile Fri Tanke
Olav Sara Nikkinen har mange identiteter. Som samisk, norsk og humanetiker i Karasjok, møtes han av både fordommer og nysgjerrighet.
Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
KARASJOK
- Kom inn! Jeg vet dere vil ta bilder før lyset forsvinner, men først kaffe!
Kaffe er helt klart en viktig del av identiteten til både nordmenn og samer. Det gjelder også for Olav Sara Nikkinen, som er begge deler. Den nytes enten som bålkaffe ute i naturen, eller som pulverkaffe inne på kjøkkenet.
Ekstase på møter
Identitet er nemlig både små og store ting. Olav har mange biter i sitt puslespill. Han ble født og døpt hjemme i Karasjok. Yngst i en søskenflokk på 8, oppvokst med læstadianismen før han forlot Finnmark som 18-åring og var borte i 33 år. Hjem kom han med nytt syn både på religion og eget liv.
- Moren min kom fra en reindriftsfamilie og var den som tok læstadianismen mest til seg. Faren min kom fra en bondefamilie, og hadde et blandet forhold til troen. De dro ofte sammen på bedehusmøter, og vi barna var med. Øyeblikkene der de kom i ekstase, sprang vi ut for å leke. Det var et syn som gjorde et voldsomt inntrykk, forteller Olav.
Tok vare på språket
Presten og botanikeren Lars Levi Læstadius brakte med seg en streng form for kristendom fra Sverige. Vekkelsesbevegelsen hans påvirket mange, og fremdeles har retningen sterke tilhengere spesielt i nord. En regner med at bevegelsen har rundt 50.000 tilhengere. De avstår fra alkohol, kortspill, kino, teater, dans, popmusikk og uteliv. Kvinner har langt hår og går helst i skjørt. Hjem og forsamlingslokaler er enkelt innredet. De læstadianske forsamlingene ledes av menn som velges ut fra personlige egenskaper, lederevner og hvordan de lever. Kvinnene kan komme med et vitnesbyrd under samlingene, men de kan ikke lede møter eller holde preken.
- Det mest positive jeg kan si om den varianten av kristendommen, er at den tok vare på det samiske språket og verdsatte det. På møtene var det alltid tolking til samisk. Språket er en viktig egenart, og betyr mye for identiteten, sier Olav og heller vann i kaffekoppene våre.
Fortrengte kulturen
Det som mindre bra, var at samenes egen sjamanistiske tro og kultur ble satt til sides.
- Runebommen skulle ikke brukes. Joik var forbudt og ansett som en synd. Det er fremdeles joikeforbud i Karasjok kirke og flere andre i dag. For meg har joiken alltid vært en viktig del av min identitet. Det var den også for min mor, som der trosset sin egen tro. Hun sang salmer, men joiket også og videreførte den delen til meg, forteller Olav.
Å skulle sjonglere flere identiteter, var altså også noe hans mor gjorde. Hun måtte leve det i skjul. Det gjorde ikke hennes yngste sønn. For Olav har det alltid vært naturlig å være både norsk og samisk. Han flyttet fra Karasjok til Hammerfest for å gå på videregående, og som 18-åring dro han til Vestlandet. Der fikk han familie og slo rot.
En runebomme her brukt som dekorasjon i en taklampe.
- Jeg er nok blitt mer farget av en norsk kultur enn av den samiske. Men min samiske identitet er likevel sterk. Da jeg gikk på barneskolen, fikk vi ikke lov å snakke samisk. Hjemme gjorde vi det. Så for meg innebærer det å være samisk først og fremst språket, joiken og kofta. Det er en lang kulturarv, som jeg er en del av og som jeg også skal viderebringe. Kulturen forteller hvem vi er, og hvor vi kommer fra og sterkt knyttet til ideniteten min.
Spesielt joiken er viktig får Olav å forklare den sterke betydningen av.
- Det er noe jeg gjenkjenner fra vuggen av, og som som er nedsunket i min forståelse av den samiske kulturen.
“Joiken er knyttet til mennesker, natur og dyr i naturen. I en joik presenterer du et annet menneske, karakteren det har. Det blir veldig personlig, og rører noe i følelseslivet til alle som vet hva joik handler om.”
SAMISK: Klær er en viktig del av Olav Sara Nikkinens samiske identitet. En type mannslue er stjernelua. Kofta er en arbeidskofte, og ikke like bundet av regler som de stedsbundne festkoftene.
NORSK: For Olav Sara Nikkinen har det alltid vært naturlig å være både norsk og samisk, men opplever han er blitt mer farget av norsk enn samisk kultur.
Født samisk
Han tror det er vanskelig å bli en del av den samiske kulturen uten å ha blitt født inn i den.
- For å være med i Sametingets manntall, holder det at du skal føle deg som samisk. Jeg tror at du må ha samiske foreldre, dersom du skal føle det. Det har med språk, levesett og tenkemåte å gjøre. Jeg tror det er få nordmenn som ville klart å identifisere seg som samisk.
- Hva tenker du om folk som er vokst opp uten samisk identitet, men som kommer fra samisk slekt og får vite det sent i livet. Er det mulig for dem i voksen alder å finne tilbake til det samiske?
- Det tror jeg, men de har mistet veldig mye. Fornorskningen har gjort at deres besteforeldre og oldeforeldre gjerne ikke snakket samisk. Og språket er en slik jeg ser det, en nøkkel til å knekke kodene på. I samisk er det for eksempel egne måter å knytte ord og begreper sammen på. Det å kode språket, og ikke minst forstå joikens rytme og form er viktig. Når det er sagt, er det mange måter å vise identiteten på for de som ikke kan samisk. Jeg var på en konferanse nylig der mange unge, som hadde hatt samiske besteforeldre og ikke selv snakket språket, viste ideniteten ved å bære kofte. Det er det enkleste identitetsmerket, og en fin vei å starte.
Sametinget i Karasjok.
Feirer 17.mai og 6.februar
Å være både norsk og samisk har han selv aldri hatt problemer med.
- Jeg har ikke følt noe konflikt med tanke på det. Jeg feirer både norske 17.mai og samiske 6.februar. Jeg er både norsk og samisk. De eneste gangene jeg har fått negative tilbakemeldinger, er fra nordmenn i Finnmark som slenger litt med leppa.
Også da han bodde på Vestlandet, holdt han fast i sine røtter. Mange var positivt nysgjerrige på hans samiske bakgrunn. På 1970-tallet i Ulsteinvik brukte han festkofta på 17.mai og fikk bare gode tilbakemeldinger. Her begynte også tanken om å ta et eget valg om livssyn.
- Jeg var påtvunget læstadianismen, og den føltes ikke som en naturlig del av meg. At den var med på å fortrenge deler av den samiske kulturen som joiking, var ikke bra. Valget om eget livssyn i voksen alder vokste seg gradvis frem, og det første standpunktet tok jeg i 1974. Abortsaken gjorde at jeg meldte meg ut av Statskirken. For meg er det da som nå viktig at kvinner har retten til sin egen kropp. Det var grunnlaget for min refleksjon.
Dårlig samvittighet
Olav har satt frem kjeks og småkaker, kjøpt i Finland, 2 kilometer fra huset hans. I Karasjok er det mange ulike kulturer som møtes, både kvensk, finsk, samisk og norsk. Humanetikere har ikke hatt en sterk posisjon i bygda med sine 3000 innbyggere. Heller ikke hos Olav var det et åpenbart valg.
- Etter at jeg meldte meg ut, levde jeg i sus og dus uten tilknytning til livssyn. Da jeg fikk mitt første barn, begynte jeg å reflektere mer over hva jeg hadde opplevd i barndommen og hva jeg selv tenkte. Skulle barnet døpes? Hva tenkte jeg egentlig om livssyn? Jeg så etter hvert en annonse for Human-Etisk Forbund, og tenkte at dette passet i forhold til min egen samvittighet.
- Var du plaget av dårlig samvittighet?
- Ja, helt siden jeg ble konfirmert og stadfestet dåpen har jeg hatt dårlig samvittighet. Jeg løy til presten, og det føltes ikke bra. Det har plaget meg i mange, mange år uten at jeg helt har kunnet sette fingeren på det. Jo mer jeg reflekterte over det, jo mer visste jeg at det var feil.
Da han vokste opp, fortalte ingen om alternativene. Da han fikk se oppveksten på avstand, og så alt presset han og andre ble utsatt for, satte det i gang en prosess.
Skuffet familie
- De humanistiske holdningene, der mennesket og relasjoner er i sentrum, fascinerte meg. For meg ble det viktig å ha et fritt valg. Derfor nektet jeg også militæret, med begrunnelsen at jeg ikke kunne skyte slekt på finsk side. For meg handlet alt om å ha en god samvittighet.
I det samiske miljøet står familien sterkt. Alt løses internt. I Karasjok er du regnet som familie til og med fjerde ledd, i Kautokeino til det 19.leddet. Foreldrene og deler av søskenflokken var veldig skuffet over at han meldte seg ut av statskirken.
-De var opptatt av at «humanister, det har vi aldri hatt i familien». Mange syntes det var trasig, og for min ene bror som er pinsevenn var det en voldsom belastning.
Det er blitt en distanse mellom de 5 gjenlevende søsknene på grunn av livssynsvalg. At han stoler mer på forskning enn kirkelig handlinger, har gjort noe med forholdet.
- Hvordan de ville reagere, var en del av refleksjonen i forkant. Da jeg tok bestemmelsen, var det en befrielse. Jeg bruker det bibelske sitatet «Mennesket har det frie valget» til familien min, men får til svar at «Det gjelder å tro på Jesus». Dersom folk velger den kirkelige handlingen og kristne, er det deres valg ut fra egen samvittighet. Jeg selv har det godt med å være humanist.
FANT SIN EGEN VEI: I oppveksten i Karasjok var ikke livssyn et valg. Da han ble voksen, fulgte han sin egen samvittighet og brøt med familiens tro.
Hånet som vigsler
På Vestlandet var Olav fylkesleder i forbundet i Førde og landsstyremedlem for Sogn og Fjordane. I 2003 flyttet han til Finnmark, og ble offentlig godkjent vigsler. Det fikk en veldig blandet mottakelse.
- Kirkelig folk i bygda lurte på om jeg var litt prest, det var sagt både med skepsis og humor. Noen ville også trykke meg ned og hånte meg; «Nå, så den hedningen er blitt prest også». Jeg bruker ikke tid på folk som er morsom på min bekostning. Jeg forklarer om ekteskapslovgivningen, og så stopper det der.
For Olav er en sjelden svale. Veldig få samer er medlemmer og aktive i Human-Etisk Forbund. Det er heller ikke vanlig å velge humanistisk konfirmasjon. Kristendommen står fortsatt sterkt i deler av de samiske miljøene. Det gjør i alle fall tradisjonene, som konfirmasjon og giftemål. Det er mange ritualer forbundet med det, og å gå utenfor familiens ønske krever mot og styrke.
MOTSETNINGER: Sametinget fra 1989 (øverst til venstre) og Karasjok gamle kirke fra 1809 er begge viktige for identiteten til bygda, og skaper motsetninger. Det er for eksempel ikke lov å joike i den nye kirken, som ligger på andre siden av broen. Det gjelder også flere andre kirker i Finnmark.
Tradisjonsrike bryllup
- Når det er bryllup i Karasjok eller Kautokeino, er det blant annet en lang prosesjon til kirken. Det kan selvsagt også vi i Human-Etisk Forbund arrangere. Det er det ikke alle som vet. Jeg har hatt flere hos meg som lurer på hva det vil si å bli vigslet av meg, og flere søker mot alternativer. Til nå har det alltid endt med at den andre partneren vil ha det tradisjonelt.
Olav har vigslet noen par i Finnmark og ett i Trøndelag, men ingen samer. Han gjør heller ikke mye aktivt for å fortelle om hva han kan tilby.
- Vi skal jo ikke misjonere. Alle vet uansett hvem jeg er, og jeg merker at det er flere nå enn før som er nysgjerrige. Inntrykket mitt er at den strenge formen for læstadianisme og kristendom ikke like sterkt i Karasjok som før. Da er det annerledes i Alta og Lakselv. Noen retninger der er fremdeles veldig strikte, med egne menigheter som har hyppigere møter enn i Karasjok. For eksempel har de strengere kleskoder. Menn skal ikke ha slips. Kvinner skal ikke vise håret, og må gå med skaut eller lue.
Kaffekoppene er tømt, og januarlyset begynner å vike. Gradestokken viser minus 26 grader. Olav tar på seg arbeidskofta og vinter-stjernelua. Det er på tide å hente mer ved. Flammer og bål er viktig del av samisk kultur. Å kunne tenne bål i kulde, regn og snø har reddet liv før som nå, og er en kunnskap som går i arv.
Alltid nabobråk
Olav er generelt lite i ro. Han sover bare 5 timer. Tiden bruker han som lærer på den samiske videregående skolen, lager samisk bruksgjenstander i smia si, er engasjert i politikk og tar seg lange turer med skuteren. Det vil si, når det er mulig. For når du lever som fastboende i Karasjok kan du ikke bruke naturen fritt hele tiden. En av konfliktene lokalt er mellom reindrifta og de fastboende.
- Uansett hvor en bor i verden, er det vel alltid mest bråk mellom naboer? Vi har en lovgivning som ivaretar reindrifta. Det gjør at i deler av året kommer vi oss ikke opp på vidda i offentlige løyper på grunn av reinens beite. Hverken på ski eller skuter. Slik er det bare. Jeg kan forstå skuter, men ski….?
For alle samer er ikke i reindrifta. Det er den mest vanlige myten Olav må svare på. Faktisk er bare rundt 3000 av de antatte 50.000 samene i Norge en del av den.
- Felles for alle samer i Norge er at vi har et eget språk. Kulturen vår binder oss også sammen. Jeg vil skryte av reindrifta, hvor samisk er mer utviklet enn blant oss fastboende. Språket er viktig for identiteten. Jeg synes det er bra å favne om mindretallspråkene i Norge. Selv bruker jeg derfor både samisk og nynorsk.
Olav bruker samiske klær i både hverdag og fest. Kofta er sterk som identitetssymbol, enten den er til bruk i fest eller han tar på seg en til hverdagsbruk.
- Arbeidskofta har andre farger enn de tradisjonelle, og den bruker jeg til hverdags. Fargene og mønstret kan en påvirke selv, og være så personlig en vil. Det er en utvikling som jeg synes jeg er helt fint, og en del av valgfriheten jeg står for at vi skal ha.
Å være samisk, norsk og humanist er tre biter som alle har påvirket Olavs liv.
- Opplevelsen i læstadianismen, å være uten livssyn for så et selvvalgt liv som humanist har vært en lang reise. Det har vært sterke motsetninger og påvirkninger fra alle kanter. Men alle opplevelsene har formet meg, og jeg trives nå godt som humanist!
Her kan du lese hele utgaven av Fri Tanke-magasinet: https://fritanke.no/minside/pdf
