Krise er hverdagen i Kjøllefjord
De har trolig Norges lengste vei til sykehus, dersom ikke vær og stengte fjell hindrer utrykning. Ambulansepersonellet i Kjøllefjord vet hvor de bor.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Ambulanseforum
«Den to uker gamle babyen hadde pusteproblemer, trolig en hjertefeil, sa legen.
Vi ga ham oksygen, og skulle få ham til sykehus. Det var vinter, uvær og veien over fjellet stengt.
Sea King var allerede ute på oppdrag. Så vi overvåket pasienten, mens vi tok kontakt med legehelikoptret i Tromsø.
De kunne komme, men hadde aldri vært i Kjøllefjord. De tanket i Hammerfest, og vurderte å snu, men sleit seg videre og var i lufta i to timer. Da de kom inn fjorden her, hadde de 50 knop motvind. De klarte å lande.
Det var utrolig godt å få lastet babyen om bord og se dem på vei ut fjorden…
Det gikk bra denne gangen også.»
Dan Børge Weie (42) har etter 23 år ambulansen i Kjøllefjord mange slike historier. Han vet alt om hvordan det er å se livet starte og slutte - og alt midt i mellom. Det gjør også kollegaene hans, som har vært med nesten like lenge. Gjengen på stasjonen kjenner hverandre godt, og noen ganger er de også ekstra lenge sammen på jobb.
Håll nu torsken..
- Lakselv i nabokommunen Porsanger, hadde hatt mye kjøring og var tatt ut av drift.
Vi overtok en kjøring som ligger fire timer fra oss, som så skulle leveres på Skaidi. Der møtes vi av en ambulanse fra Hammerfest, som tar pasienten videre til sykehus der.
Mens vi står på Skaidi og tror at vi endelig skal hjem, får vi et akuttoppdrag.
Vi var borte i 19 timer, det lengste oppdraget vi har hatt, forteller Skjalg Holand (49) og Ørjan Olsen (41).
KOLONNE: Når siste kolonne er gått og været er uforsvarlig, hender det de må overnatte i ambulansen. Den første kolonnekjøringen er rett utenfor Kjøllefjord sentrum. (F.v) Dan Børge Weie, Ørjan Olsen, Skjalg Holand, Ronny Harjo og Andreas Ingilæ og Karine Larssen på båren.
Når en har 340 kilometer til nærmeste sykehus i Kirkenes og må over 3 fjelloverganger, lærer en seg å improvisere. For eksempel kjører en 580 kilometer via Finland dersom det ene fjellet er stengt.
De har også fått opplæring i skredsøk, og må hele tiden improvisere når det er uavklarte situasjoner. Da det var hjertestans på en pasient i et hyttefelt, måtte de hente inn en skuter med rescue-slede fra Røde Kors.
På Laksefjordvidda virker hverken det nye nødnettet eller telefon…
“Vi lever for så vidt i en krisesituasjon hele tiden. Den mye omtalte ambulanseflykrisen var for oss som en vanlig hverdag, egentlig bedre, da vi fikk god hjelp fra Bell-helikoptrene. Snittoppdraget vårt er på drøye 3,5 time.”
Det medfører at ambulansefolkene i Kjøllefjord får andre erfaringer enn mange andre. Sørfra har det jobbet folk i Finnmark som blir overrasket over avstandene. Bare innad i kommunen tar det 4 timer fra A til B. Noen får også nye erfaringer når det gjelder medikamenter, da de både får se virkningen og når den går ut av kroppen.
- Det har vi god tid til her. Det er nok den største forskjellen på oss og andre. Vi har ansvaret for pasienten over mye lengre tid, sier Dan Børge.
Han har egentlig ferie, men er innom stasjonen der Ørjan Olsen og vikar Andreas Ingilæ (22) akkurat har gått på vakt. Skjalg Holand har gått av, og har bare hatt to små oppdrag. Nå er det rolig, og de sitter og nyter omgivelsene. For det gode kameratskapet er ikke bare på jobb, de har også slått seg sammen og sørget for at arbeidsplassen ble et ekstra bra sted å være.
AVANSERT DUKKE: Næringslivet setter pris på ambulansen. Ansatte og bedrifter i Lebesby spleiste på en dukke som er mer avansert enn den vanlige Annedukka. Andreas Ingilæ som jobber med dukka, vet for eksempel ikke hva som feiler den på forhånd. Det er det Ørjan Olsen som styrer.
- Det tok tre klinikksjefer før vi sist år kom i gang med nye lokaler. Dessverre var det ikke satt av nok penger til å renovere slik vi ville ha det, men vi bestemte oss for å se positivt på det og ta resten på dugnad, forteller Weie
- Jeg tegnet alt, og det viktigste var å få en garderobe med en gang vi kommer inn, med kort vei til garasjen. Mange har klærne innerst i bygget, slik at du må gjennom rene soner. Hos oss skulle logistikken være perfekt, og det har den blitt, smiler Ørjan Olsen.
De fikk også på plass et fagrom, som sikrer fysisk og faglig trening. Endelig kan de også steike vafler under en skikkelig vifte, og ikke i en garasje med døra åpen. Juvelen i kronen er likevel garasjen.
- Nå har vi en skikkelig garasje, med utstyrsrom og vaskerom. Helt bakerst har vi også et lager, der vi har påført artikkelnumret på alt, slik at det er lett å bestille nytt for alle. Det er ikke bare én persons ansvar, forteller Ørjan Olsen.
Innsatsen for samholdet og arbeidsmiljøet ga dem HMS-prisen til Finnmarkssykehuset i 2017. Den besto av heder og ære samt et kunstverk, som venter på veggplass. For ting tar tid. De er ute på oppdrag i snitt en gang per dag, og om vinteren vet de aldri når returen er. Overnattinger mellom to fjelloverganger i ambulansen er ikke uvanlig. Litt ekstra puls får de av fødsler, for på skolen lærer de jo mest om alt som kan gå galt. Så høy hjertefrekvens som Dan og Ørjan hadde i Lakselv, er det derimot lenge siden de har hatt.
- Ørjan og jeg kjørte til Lakselv. Der overtar de vår pasient, og får ham videre til Hammerfest.
Så ser vi at den andre ambulansen i byen drar ut med blålys. Dermed har de ingen biler igjen, og de spør oss om å være beredskap. «OK, sier vi - men er det vakthavende lege her?» «Nei, han dro med ambulansen, men det er lege på Sea King.»
Like etter hører vi at helikopteret tar av...
Så sitter vi der uten lege og helikopter, på et sted vi ikke kjenner en eneste adresse eller har jobbet med sykepleieren før.
Heldigvis kom det ingen oppdrag på de 8 timene, forteller duoen med et skjevt smil.
Mange av oppdragene er derimot ikke like dramatiske. Det er eldre med små plager som skal kjøres til flyplassen, det er mindre oppdrag som løses ved hjelp av luftambulansen eller på stedet.
Når en av de nye innbyggerne som bare kan arabisk ble hjertesyk, kommer man langt med tegnspråk.
- Vi berget livet der også, vi forsto på symptomene hva det var. Alle skulle hjelpe til, for det var de vant til fra Syria. Så vi kom vel nesten ikke borti pasienten, sier Ørjan og Dan med et smil.
Likevel. Når en bor innerst i en fjord øst i Finnmark, kan en aldri slappe helt av. I vinter fikk Dan Børge en dramatisk telefon fra politiet.
Hurtigruta har problemer i fjorden. Det ene ankeret er røket og motoren starter ikke.
- Det var orkan, alle veiene ut stengt og om bord var det potensielt 220 pasienter. Vi måtte ha en plan på hvor vi skulle frakte dem. Vi fikk på plass skutere, og Røde Kors sørget for telt og aggregat.
Det gikk bra, og vi fikk virkelig kjenne på hvor vi bor!
