Pudderparadis
Den Norske Turistforening
Varanger
Snøkitingens Hawaii er i Varanger.
Trodde du snøkiting var en dyr ekstremsport bare for adrenalinsøkende ungdommer? Da kan du tro om igjen!
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
- På Youtube er det 3-åringer som kiter, sier Anna Solvoll Rognmo (37).
- Jeg blir nesten litt provosert av det, sier Siren Storli (35) og ler godt.
Frøydis Sjøvold suser avgårde langs Barentshavet og Kjølnes fyr ved Berlevåg.
Læremesteren og eleven har en god tone. På Storkløftfjellet 358 moh midt mellom Berlevåg og Båtsfjord er det 50 nyanser av hvitt så langt øyet ser.
- Jeg startet for 1,5 måned siden, og kommer meg nå litt frem og tilbake. Å se og høre hva de erfarne kiterne sier på campen lærer jeg mest av. Det viktigste er å følge med på vinden. Selv om det er vindstille akkurat nå, kan det endre seg på kort tid. Vi er på fjellet, sier Siren.
- Kiting er en totalopplevelse. Deg selv, kiten, vinden, underlaget. Følelsen av å spille på lag med naturen. Å ha respekt for naturkreftene og la dem sette premissene, men samtidig temme dem og gli gjennom landskapet med bare linesus i ørene. Muligheten for å komme så langt på så kort tid. Full konsentrasjon, ren naturopplevelse, ikke tid til å tenke på hverdagens bekymringer. Frihet og mestringsfølelse, zen, adrenalin og endrofiner. Kiten er både et fantastisk miljøvennlig turredskap og et leketøy du skal ha respekt for, sier Anna.
Anna og Siren tar på seg sele og trapes, randoneeski og labber noen meter fra fylkesvei 889 og ut på snøen der det er nybegynnervind.
- Det er gøy å mestre et annet element, men litt skummelt. Følelsen når jeg får det til, er fantastisk. Hver eneste gang! Anna, er jeg klar?
Siren får en liten dytt med beskjed om å få kiten opp klokken 12. Hun glir noen meter, kiten faller ned, og det er bare å starte forfra igjen.
Det er starten på april, men snøen vil ligge her til langt uti juni. Det er en av grunnene til at Anna Solvoll Rognmo og samboeren Øyvind Stangnes elsker å bo i Vadsø og Varanger. De står bak Varanger kiteclub. Det er de som årlig arrangerer campen vi nå besøker, samt langdistanseløpet VAKE.
Vær og føreforhold sjekkes ved frokost.
Dagens destinasjon diskuteres.
Frøydis Sjøvold laster inn bilen etter frokosten i Kongsfjord.
Øyvind Stangnes sjekker vindforholdene.
Jorill sjekker at linene ikke har surret seg og at kiten er klar til å fly.
Norgesmester Frøydis Sjøvold fra Trøndelag koser seg på Storkløftfjellet 358 m.o.h.
Storkløftfjellet ligger mellom Berlevåg og Båtsfjord på østsiden av Finnmark.
- Jeg startet med hanggliding, og er glad for den kunnskapen. Så fikk jeg øynene opp for snøkiting i 2001, som en av de første i Norge. For meg er Varanger verdens beste sted å snøkite, og stadig flere utlendinger kommer hit til snøkitingens Hawaii, sier Øyvind.
Sola gløder og gir fregnefjes. Hyttefolket og politiet suser forbi på snøskutrene og ser nysgjerrig på lilla, røde og blå kiter som fargelegger himmelen.
- Når du er blitt flink nok, kan du få god fart. Det er like mye luft i en stor kite som i et småfly. Løftekraften er den samme, og hver line har 200 kilos styrke, sier Øyvind, før han forlater oss for å kurse en fersking.
Ei som ikke trenger noe mer kursing, er den nybakte norgesmesteren Frøydis Sjøvold. 47-åringen gjør seg klar sammen med tre andre godt voksne damer. Å rigge en kite når du kan det, tar ikke mer enn drøye 10 minutter.
- Jeg har kitet endel på Hardangervidda, men her er det enda råere og villere. Bare se på fjellene rundt deg, det er jo utrolig vakkert. Du kan også ferdes over lange avstander i hele Øst-Finnmark. Nå som det også er puddersnø, er det rene badeforholdene på fjellet. Jeg kan leke og hoppe og bare kose meg.
Frøydis har snøkitet i 7 år, og har merket seg at mange mener det er en kostbar aktivitet.
- En brukt kite kan du få for 4000 kroner, og så kan du selvsagt også få noen som koster fem ganger så mye. Du bruker randoneeski eller snowboard, og så trenger du en sele eller trapes og hjelm. Det du ikke trenger, er å bruke penger på heiskort. Og du kan kite der det passer deg, når det passer deg. Friheten er stor.
TO TYPER DRAGER: Foil og tube-kite. Foilkitene har åpne celler foran. Når disse blir fylt med vind, får dragen en buet form og kan fly. Disse dragene kan kun brukes på snø. Tubekitene må fylles med luft ved hjelp av en pumpe. Denne dragen/kiten brukes både på snø og vann. Størrelsen på kiten varierer med vindstyrken.
Klesmessig er det heller ingen stor utgift, trolig har du alt du trenger fra før dersom du går på ski.
- Jeg har på meg det samme som når jeg går på topptur, altså ullundertøy, skalljakke og en dunjakke i sekken. Jeg har gjerne litt mer varme sokker på føttene. Det er det eneste, sier Frøydis før hun starter sin største kite på 18m2.
Hun er flere timeter unna oss før det har gått 1 minutt. Like etter henne gjør Jorill Døvle og Saga Svavarsdottir seg klare. De trodde snøkiting var en ekstremsport for adrenalinmennesker.
- Det er bare så ekstremt som du gjør det til selv. For meg var det fint å starte med å lære seg å hoppe uten fart, deretter kan du selv styre farten. Kurset jeg hadde, var teori en kveld og så kiting i to dager. Bare der lærer du mye. Så er det bare å prøve seg frem, å takle vinden - enten den er svak eller sterk, sier Saga.
Du trenger heller ikke være i vanvittig god fysisk form, men det hjelper å ha litt styrke i armer og lår.
- For å få kiten opp, må du nappe litt i den. Da reiser den seg selv. Jeg mestrer dette mer og mer, og vet nå til og med hvor himmelretningene er. Skal en vite noe om vind, må en kunne det, sier Jorill og suser ifra oss.
Anna har overlatt Siren til en annen kiter, slik at instruktøren selv kan få kjenne på snøen. Rundt oss er det mange skutere, bilene langs veien stopper for å ta bilder. For de fleste er det fremdeles spesielt å se snøkitere i Norge.
- Målet vårt er få flere av de som elsker farten på skutrene til å bli nysgjerrig på kiting, og se at dette er et godt alternativ til fart og spenning!
Etter en times tid samles alle for lunsj, og det passet godt. For det ble nemlig uvær i kiteverden: Vindstille!
Det er en konstant jakt etter passe god vind.
SNØKITE-FAKTA
HVA: En kiter blir dratt etter en drage (kite). På snø er det vanlig å ha ski eller snøbrett på beina.
HVOR: Sporten oppsto på slutten av 1990-tallet på Hawaii og i Frankrike. Norge er et av de største landene i verden innen snøkiting.
TO TYPER DRAGER: Foil og tube-kite. Foilkitene har åpne celler foran. Når disse blir fylt med vind, får dragen en buet form og kan fly. Disse dragene kan kun brukes på snø. Tubekitene må fylles med luft ved hjelp av en pumpe. Denne dragen/kiten brukes både på snø og vann. Størrelsen på kiten varierer med vindstyrken.
KITEVETT: Det er plass for både kitere, skigåere, skuterfolk, isfiskere, dyr og planter i naturen. Ikke kom noen av dem for nær. Vinden er lunefull, og selv erfarne blir overrasket. Den du møter kan også bli skremt av en kite som kommer for nær, selv om du har full kontroll.
KURS: Varanger Kiteclub ved Øyvind Stangnes driver kitekurs i Varanger og har også årlige kurs i Alta. Det er helgekurs med teorikveld fredag og praksis lørdag og søndag. Det er også mulig å få privatundervisning.
DNT: I løpet av vinteren arrangerer DNT Haukeliseter kitekurs hver helg og i ukedager. De tilbyr kurs til de fleste nivåer.
Tårer ved reisens slutt
Porsanger
Kunde: Bok og Bibliotek
Den samiske bokbussen i Porsanger, Karasjok og Utsjoki ble historie. Vi ble med på dens siste ferd.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for Bok og Bibliotek
Lakselv Hotell, Porsanger
Ute biter kuldegradene, inne har førstesekretær Else Marie Østby og sjåfør Toivo Rasmus varmet seg på kruttsterk kaffe før de legger ut på sin siste tur i Porsanger kommune med bokbussen.
- Da jeg fikk jobben for 11 år siden, var det som å vinne i Lotto. Fast arbeid, å få møte så mange flotte folk i finske Utsjok, Karasjok og Porsanger. Det er virkelig vemodig nå, sier finske Toivo. Else Marie Østby er når dagen starter, litt mer fattet. Hun har tross alt jobb i vente på folkebiblioteket i Karasjok.
- Det var nok mer trist da jeg mistet jobben på rettshjelpkontoret etter 21 år.
- Har dere fått noen form for oppmerksomhet de siste dagene, spør jeg?
- Vi har vel fått et kort? spør Else Marie og får et bekreftende ja fra Toivo.
Til sammen snakker de både norsk, finsk og samisk. Det gjør også mange av brukerene av bokbussen, noen snakker også kvensk. De neste timene skal vi innom alle, men duoen har ikke troen på at vi blir lenge på stoppestedene.
- Nei, nå skal vi bare ta imot alle innleveringene og så kjører vi vel kjapt videre. Det er jo ingen som skal låne noe nå, sier Else Marie og Toivo mens de går mot bussen.
VIEKKIR PRIVATHUS
Det første stoppet står ikke på den faste ruteplanen, men her har Bokbussen en av sine aller mest trofaste kunder.
- Vi er mange eldre som ikke har bil eller abonnerer fast på magasiner. Her i huset liker vi blant annet å lese Villmarksliv og Nuorttanaste - et samisk blad som har eksistert siden 1950-tallet.
“I starten gikk vi opp til veien selv, men så brakk jeg lårhalsen og ble dårlig til beins. Etter det har Toivo kommet ned med bøker og blad til meg.”
Jeg leser både norsk, samisk og forstår litt finsk, sier Ellen Utsi. 79-åringen har datteren hjemme på besøk, og de har dekket på til frokost. Anita Utsi jobber på Nasjonalbiblioteket og er ikke imponert over at bokbussen i to av landets største kommuner i areal legges ned.
- At en ikke kunne beholde det stakkars lille tilbudet som er. Det er så mange i fjordstrøkene som ikke kommer seg på bibliotekene. Jeg håper politikerne kan snu.
Hver kommune har selv hatt ansvaret for årlig å søke om tilskudd fra Sametinget. Karasjok ble for eksempel innvilget 708.000 i 2019. Det totale driftsbudsjett for det felles bokbuss-samarbeidet Karasjok/Porsanger/Utsjok lå i 2019 på i underkant av 3 millioner kroner.
Bokbussene som nå ønsker å fortsette, kan søke om tilskudd på inntil 500.000 kroner - men nå per buss. Det gjør at mange kommuner, deriblant Porsanger og Karasjok, har valgt å ikke fortsette tilbudet.
Etter 30 år, 342 709 registrerte utlån og over 690 000 kilometer er det altså slutt.
Pengene som forsvinner fra bokbussene skal Sametinget bruke på å øke støtten til samisk litteratur. Den vil ikke nå ut til alle i målgruppen.
- De bøkene vil ikke jeg få glede av, for jeg har ikke iPad og kommer heller ikke til å skaffe meg det. Det er en trist dag, sier Ellen Utsi.
Toivo er stille mens vi går opp til bussen igjen. Det gjør inntrykk å se de eldre med tårer i øynene. Han og Else Marie har hatt mange gode samtaler med alle aldersgrupper, i fra 41 kuldegrader til varme sommerdager. Bokbussen har med seg både bøker, aviser, tidsskrifter, lydbøker, CD-plater, brettspill, filmer og språkkurs - men den er også en møteplass med arrangementer og aktiviteter.
- Det er det mange ikke forstår, at bussen blir et samlingssted og også en plass hvor en bruker språket sitt. Mange har ikke en stor gruppe de spesielt kan snakke finsk eller kvensk med, og lyser opp når vi kommer. Å få låne blad og magasiner på eget språk er utrolig viktig, og med digitaliseringen tar det nok i alle fall én generasjon før en når ut til, mener Else Marie.
BØRSELV SKOLE - Bissojoga saddangusvddás, Pyssyjoven kassattamasentteri
Vi kjører inn til Børselv skole, og møtes av dagens første overraskelse da dørene åpnes og ivrige barneansikter titter inn.
- Dere må komme inn, vi har bakt kaker til dere!
- Hva, er det sant? Else Marie ser lettere sjokkert ut. Det var jo de unge som skulle komme inn til dem.
Hun og Toivo rusler inn til skolekjøkkenet, og der venter både eplekake, sjokoladekake og rullekake bakt av elevene selv. Noen småsjenerte barn viser også frem tegninger de har laget. Rektor Kirstin Eliassen holder tale, og forteller at de akkurat har brukt mange bøker i et prosjekt om evakueringen under krigen.
- Dette er en trist dag for oss som er langt fra bibliotekene. Nå skal vi kanskje få en bokkasse sendt til oss, men det er langt fra det samme. Skolene burde hatt en stemme i denne saken. Vi fikk ikke vite noe om nedleggelsen før det var for sent. Bare bussen i seg selv er viktig, da den med sine tre språk på utsiden synliggjør det språk- og kulturmangfoldet som er i Finnmark.
Else Marie og Toivo forsyner seg av kake og drikker kaffe, mens de hører på rektor og lærere som er synlig opprørt over at bussen nå ikke kommer mer. Noen elever trodde de skulle få låne dvd-er også denne dagen, og blir lei seg når de forstår at dette faktisk er siste dag. Det får også Else Marie med seg.
- Det er nemlig ikke bare de eldre som setter pris på tilbudet. Det var virkelig rørende å se hvor mye arbeid elevene hadde lagt i det siste besøket vårt. Det hadde jeg aldri forventet.
BØRSELV PRIVATHUS
Det er stille i bussen når den svinger ut fra skolegården. De neste to stoppene er inn private innkjørsler. For bokbussen kjører både til private, arbeidsplasser, institusjoner, barnehager og skoler. Resten av landet har nok vanskeligheter med å forstå de enorme avstandene. Fra en ende av U-formede Porsangerfjorden til den andre tar det for eksempel tre timer å kjøre. Biblioteket ligger midt i. Dermed er det ikke bare «å kjøre en tur», selv for de som har bil.
- Der er dere! Vi skulle egentlig ha kokt kaffe til dere, men vi glemte helt tiden. Vi har med noen gaver, sier paret som kommer ut.
Else Marie og Toivo får hver sin hjemmelagde, tovede fugl. En dompap og en kjøttmeis. Det utveksles klemmer. «Husk at dere alltid er velkommen på besøk her», er avskjeds-setningen.
SOLBRÅTT ALDERSHJEM
Det er midt på dagen, og dagslyset er fremdeles med oss. Det begynner likevel å sige innover både Toivo og Else Marie at denne dagen skal bli tyngre enn antatt. Og da de parkerer på tunet til Solbrått aldershjem - ja, det er et tun da det private aldershjemmet er på en gård med utegående kyr - møtes de av ansatte med svarte sørgebånd på sykepleier-uniformene.
- Selvsagt måtte vi ha sørgebånd. Dette er bare en trist dag, men vi skal nå ha det hyggelig likevel. Kom inn, vi har kaffe og kaker til dere i stua! Vi skulle egentlig hatt et kor her også, men de ble forhindret.
Stua fylles fort opp. Else Marie og Toivo setter seg i den røde skinnsofaen og er både glad og litt forfjamset over all oppmerksomheten. Inn trilles en stor, spesiallaget kake med dekorasjon av - selvsagt - bokbussen.
Avdelingssykepleier Arnhild Kåven viser vei inn, og selv om hun er blid som ei lerke dirrer hun på innsiden.
- Bokbussen har betydd mye for oss. Vi har lånt mange hobbybøker, og bruker for eksempel strikkeoppskriftene aktivt blant beboerne. Det blir en flott samlingsstund. Det er synd bokbussen forsvinner. Nå er det snakk om at skolen også skal bort, sykehjemmet har vi heldigvis klart å redde noen år til.
Tidsskjemaet ryker så det holder, for det ble ikke bare korte innleveringsstopp for bussen som antatt. Etter noen stykker marsipankake og enda mer kaffe, utveksles nye klemmer og fine farvel-ord.
LEIRPOLLEN
Nesten helt i den ene enden av Porsanger kommune ligger idylliske og værharde Leirpollen. Her lever hyttefolk og fastboende side om side. Magnhild Mattson og mannen har vært her fra før bokbussens tid, og er dens mest trofaste brukere.
- Da Norge Rundt laget en reportasje i 1997, var vi med. Så det er jo litt morsomt at vi er med også nå. Jeg er eitrende sint for at det er slutt. En mer fantastisk service skal du lete lenge etter. Jeg har lånt her i alle år, alt fra serier til krimbøker. Bøker og blader er lette å holde i når en ligger i senga, og bråker ikke så mye når en mister de i gulvet.
- Hva skal du gjøre nå som bokbussen ikke kommer mer?
- Nei, jeg får vel begynne å strikke!
KVENSK INSTITUTT - KAINUN INSTITUTTI
Mot slutten av dagen står Kainun institutti – Kvensk institutt for tur. Det vakre bygget er en nasjonal bauta i kampen for kvensk språk og kultur. For det er en kamp å holde liv i et utrydningstruet språk. Samme status har også samisk. Derfor er leder Hilde Skanke ekstra opptatt av å invitere inn Else Marie og Toivo, for å takke for alt de har gjort. Det er bra at finnene faktisk er de som drikker mest kaffe i verden, tett fulgt av nordmenn. For mer svart gull skal i koppene, etterfulgt av noen twistbiter og gode ord. En alvorstale blir det også fra Skanke.
- Hadde vi på kvensk institutt hatt en bokbuss, ville den vært det viktigste redskapet i revitaliseringen av språket. Sametinget må ha glemt at bokbussen er langt mer enn å leie ut bøker. Å holde språket i livet gjøres på så mange måter. Av de som jobber på bussen, samtalene de har med alle de møter på tre og noen ganger fire ulike språk - det er jo alt dette som sammen er med på å levendegjøre både kultur og hele levesettet i vår region.
PÅ VEI MOT KARASJOK
Toivo starter opp bussen. Nå er det på tide for oss å ta farvel. De skal mot Else Maries hjemsted Karasjok, han skal til finsk side. Selv om deres rullende arbeidsplass er nedlagt, er det fremdeles håp for Utsjok-delen av det tidligere nedslagsfeltet til bokbussen. Tana/Nesseby-bussen består, og i starten av 2020 ble det klart at de fikk Utsjoki med på laget. På finsk side er det staten som går inn med støtte, og de så verdien i tilbudet.
Duoen har fått mye å tenke over på turen hjem. Nå venter nye dager som ansatte i Karasjok kommune. Else Marie på biblioteket, Toivo som vaktmester. Denne dagen på veien ble ikke helt som forutsett.
- Det var virkelig overraskende å se hvor mye vi har betydd for så mange. Jeg må innrømme at jeg ble rørt flere ganger. Det hadde jeg ikke sett for meg da vi kjørte ut i dag tidlig, sier Else Mari
FAKTA
Girjebusse Kárásjohka-Ohcejohka-Porsángu
Karasjok kommune har hatt bokbussamarbeid med kommunene Porsanger og Utsjok i Finland i 30 år. Bokbussen har hatt gratis utlån av samisk, finsk, kvensk og norsk utlånsmateriell. Karasjok kommune er vertskommune og har arbeidsgiveransvaret for tre stillinger på bokbussen.
I løpet av de årene har bokbussen hatt 342 709 registrerte utlån og kjørt over 690 000 kilometer. På sine ruter har bussen besøkt gårder, hus, skoler. barnehager, institusjoner og sykehjem.
Bokbussen har i tillegg vært et møtested hvor publikum kan møtes og prate samisk, kvensk og finsk. Samisk har vært hjertespråket, som har vært felles i samarbeidskommunene og over landegrensen-
Direktetilskuddet fra Sametinget til de 8 samiske bokbussene avvikles fra 1.1.2020
Det etableres en ny ordning for de bokbussene som ønsker å videreføre tjenesten. Sametingets driftstilskudd kan ikke overstige kr 500 000 pr. buss.
5 av 8 busser fortsetter drifta på ulike måter. De som legges ned er Gærjah - sørsamisk bokbuss i Nordland og Lulesamisk bokbuss i Tysfjord og altså Porsanger/Karasjok/Utsjok.
Det skal satses mer på å øke støtten til produksjon og formidling av samiskspråklig litteratur. I 2020 er summen på 5,1 millioner kroner.
LIV LAGA FOR UTSJOK - en stund til
Tana/Nesseby-bokbussen har gjort en avtale med Utsjok om at de kjøper bokbusstjenester for 2020 foreløpig. I løpet av sommeren 2020 vil de evaluere avtalen for å vurdere hvordan den fungerer og om Utsjok fra 2021 skal innlemmes som en av eierkommunene og fortsette driften sammen med Tana/Nesseby.
Utsjok kommune søker om midler direkte fra staten til dette formålet. De har en tilskuddsordning der man kan søke om grenseoverskridende samarbeid med bokbusser.
Sør-Varanger kommune har kjøpt tjenester fra Tana/Nesseby siden 2013. De vil i 2020 fortsette med dette, men tilbudet vil bli redusert til 25 % av det det har vært frem til nå. Altså færre stopp. Dette fordi prisen på bokbusstilbud har gått kraftig opp etter at de mistet en stor del av støtten fra Sametinget.
(Kilde: Sametinget, Karasjok kommune, Tana/Nesseby bokbussen)
Fra ulvejoik til reilimba
Alta
Kunde: Blikk
- jakt på identitet i lyd og sjel
Perkusjonist Kristine Hansen lyd-identifiserer Nord-Norge.
Sin egen identitet fant hun som musikkstudent. Nå kjøper hun klær med hevet hode i herreavdelingen.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
Nordens eldste skeive magasin og publiserer dagsaktuelle skeive nyheter på nett. Magasinet kommer ut 11 ganger i året, og kan kjøpes på utvalgte Narvesen-kiosker over hele landet.
ALTA
- Når jeg skriver musikk, er det spesifikt rettet mot en problemstilling og nå er det urlyder og å lyd-identifisere Nord-Norge som gjelder. Min personlighet kan gjerne farge resultatet, men jeg er ikke en singer/songwriter som skriver om kjærlighetssorg akkurat.
Kristine Hansen vokste opp i Halden, i en familie med tradisjonelle kjønnsroller. Hun kjente seg aldri helt igjen i disse. Som liten jente ville hun helst være med å sløye fisken, ikke koke den. På skolen var hun flink, men anstrengte seg ikke og tenårene ble litt av det sløve slaget. Hun skjønner nå i ettertid at hun allerede da var lesbisk, men forstod det ikke da. Jo eldre hun ble, jo mer forknytt ble hun.
«Alle» eksperimenterer
- Det var mye forvirring. Når jeg ser tilbake på det, ville jeg verken forstå eller akseptere at jeg var skeiv. Jeg leste i en brosjyre at det var helt naturlig å eksperimentere i ungdomstiden, og det slo jeg meg veldig til ro med, sier Kristine og ler litt.
Hun brukte tid med venner som var glad i musikk, dans og drama. Selv spilte hun fløyte og tromme i skolekorps. På videregående skjønte hun plutselig at musikk var et fag hun behersket og likte. Ønsket hadde vært å bli kinosjef eller musiker. Nå var hun bestemt på å få til sistnevnte, og klassisk slagverk ble instrumentet. Det var det eneste hun kunne forholde seg til noter på.
- Det beste valget jeg har tatt for meg selv, var å flytte til Tromsø for studere perkusjon på Universitetet. Jeg hadde et veldig behov for å flytte til et sted uten kjente, dyrke interessen min og bare få en ny start.
Sparket ut av skapet
Nå skulle hun endelig få vie tiden til det hun hadde kjempet for, både musikk og å ta tilbake eget liv. De som hadde stått henne nær, var plutselig ikke en del av hverdagslivet hennes mer. En ny venninne ble avgjørende for Kristines videre vei.
- Vi spilte samme instrument, og hun ble nesten som en fostermor for meg. En dag sa hun plutselig: «Hva så om du er lesbisk?» Hun var direkte og ærlig, og så nok på meg at her må noen sparkes ut av skapet. Jeg husker at jeg tenkte lenge etter den samtalen, og hadde ingen argumenter. Vi lager egentlig mange rare regler for oss selv….
Da Kristine kom tilbake til Tromsø etter første sommerferie, møtte hun ei som gjengjeldte følelsene hennes.
- Da tenkte jeg: «det er faktisk helt ok». Først da aksepterte jeg meg selv. For første gang i livet mitt levde jeg ut forelskelsen og nøt den.
Kunstmusikk med ulvejoik og teltturer
I sju år studerte Kristine i Tromsø, og fikk i løpet av den tiden også knyttet mange kontakter. Hun ble med i ulike prosjekter som fremdeles lever og har det godt, som FinnSam og Is_beat, også etter at hun flyttet til Alta. Etter litt famling for å finne balansen igjen etter studielivet, har ting falt på plass og hun føler seg sterk og selvstendig både profesjonelt og privat. Hun har 80 prosent stilling på kulturskolen i byen, driver eget firma og ble nylig tatt opp i Norsk Komponistforening.
- Jeg lager kunstmusikk fordi jeg er nysgjerrig og vil formidle på min måte. Jeg tiltrekkes mest av abstrakt kunst, som er mer åpen for tolkning. Jeg liker å eksperimentere og leke meg, sammenfatte det og lage kunstmusikk. For meg er dette en lidenskap.
Da hun lyd-identifiserte «Láhpoluoppal», var hun på Finnmarksvidda i telt i tre uker for å ta opp lyder. Fremover står Røst og Børselv for tur. Et Tono-stipend sikrer det. Akkurat nå øves det på «Gumpe», et stykke av en dansk komponist basert på en ulvejoik fra Kautokeino. Her dokumenteres repertoar på tradisjonelt slagverk, men også egenlagde instrumenter som en reilimba.
- Reilmbaen består av tre bass-strenger og stemmeskruer festet til et reinhorn. Det er min egen versjon av det samiske instrumentet bongolaika. Det blir min særegne signatur som jeg tilfører verket.
Står støtt i svarene
29-åringen har måttet svare på mange spørsmål og avkrefte myter de siste åtte årene. Nå står hun støtt i alle svarene.
- Nei, hun er ikke en eksperimentell raring, men en slagverker med repertoar og arbeidsmetoder fra en klassisk slagverk-verden.
- Ja, det går an å leve av å være musiker og komponist i nord. Det er altfor mange fordommer. Nordkalotten har et stort fagmiljø og spennende folk som flere burde oppdage.
- Ja, hun er skeiv
- Ja, hun kan tenke seg barn og gjerne bruke et åpent donorregister. Det er bare å spørre. Hun forstår at prosessen er fremmed for mange. Det er den også for henne.
En sakte gravid-prosess
- Å være gravid er noe av det mest feminine jeg kan tenke meg, og ikke noe jeg tidligere har kunnet assosiere meg med. Jeg har alltid hatt lyst på barn, bare ikke sett for meg at jeg skal bære det frem, men hvem vet? Jeg er ikke lenger så skråsikker når det gjelder dette temaet.
For i Alta er Kristine nå samboer på tredje året med Maiken og bonusmamma til to. Det har på ny gitt næring til en liten kampsak. Hun kan ikke forstå hvorfor det er et skille mellom gutte- og jenteklær. Da hun skulle kjøpe en ensfarget skjorte til bonusdatteren, måtte hun inn i gutteavdelingen. Der fant hun ut at selv i 2-årsalderen har skjortene ulik fasong.
- Da jeg var barn, ville jeg ha en enkel snekkerbukse uten glitter og farger. Det fikk jeg bare i gutteavdelingen, og ble der spurt om jeg var gutt. Nei tenk, det var jeg ikke Jeg var bare ikke tiltrukket at kjoler og det feminine. Dette er et område i samfunnet som provoserer meg voldsomt. Hva med barn i gråsonen, som ikke kjenner seg igjen gutteavdelingen og alt bare føles feil? Det er vondt å være barnet som ikke passer inn.
Dame i herreavdelingen
Kristine brukte mange år på å gå i t-skjorter med reklame og uformelige plagg, før en daværende kjæreste handlet en penskjorte til henne i en herreavdeling.
- Etter det trivdes jeg i skjorte, men jeg måtte bli 23 år før jeg turte å kjøpe klær jeg faktisk hadde lyst på. Nå er jeg sterk nok. Selv om jeg handler klær i herreavdelingen, betyr ikke det at jeg er en mann. Jeg vil bare være den dama jeg er.
I Alta trives hun, og har tatt fiskehobbyen et steg videre. I år vant hun et laksedøgn i den populære Altaelva, og plutselig var fluefiske det store temaet når hun møtte venner og kollegaer. Overgangen til å bli samboer, ha ansvar for hus og hage samt være bonusmor til to har ellers vært en glede og gitt struktur til musikerlivet.
- Etter 7 år med studier som handlet om å gjøre meg best mulig, var det deilig å få noen andre å tenke på. Hadde alt dreid seg om musikk, ville jeg ikke hatt et fullverdig liv.
Kristine Hansen (29)
Født: Halden.
Bor: Alta, Finnmarks største by med 20.000 innbyggere.
Sivil status: Samboer, to bonusbarn.
Utdanning: Master i perkusjon, Universitetet i Tromsø.
Jobb: Lærer på kulturskole, komponist, utøvende klassisk slagverker, med i gruppene FinnSam og Is_beat.
Prosjekter: «Hvor er ur» (2013), «Et fokus på Snefjord» (2015), «Láhpoluoppal» (2018).
Facebook: Kristine Hansen - The Percussionist.
Aktuell: 3-årig prosjekt der hun lyd-identifiserer Nord-Norge.
84-åring er daglig på jobb. Gjett hva han gjør i ferien.
Havøysund
Kunde: DNB Nyheter
Hermann Export i Havøysund sender klippfisk jevnlig til Portugal, Jamaica, Angola og til kresne husmødre på landsbygda i Kongo.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
- Hva er drivkraften?
- En må jo ha litt å henge fingrene i…
Det er ikke lett å få veldig mange setninger ut av den langstrakte kroppen foran oss. Hermann Pettersen setter sitt skarpe, men litt skøyeraktig blikk i oss.
- Og så handler det om å få tak i fisk!
Verdens beste fiskefelt
Det handler også om å ta vare på livsverket, med hele seg. Hermann Pettersen er 84 år. Fremdeles på jobb hver dag hos Hermann Export og bruker kunnskapen til å omsette for 100-200 millioner i året. Han har hatt bedrifter i Bergsfjorden, Kamøyvær, Mehamn og Bø i Vesterålen, og dermed skapt mange arbeidsplasser i Nord-Norge.
- Joda. Men det er ikke noe jeg tenker over. Det handler om å få kjøpt nok fisk, sier Hermann og setter igang Moccamasteren på pauserommet.
Produksjonsleder Vegar Dale sørger for mer kaffe, mens Hermann Pettersen tar et dypdykk i siste nytt fra Fiskeribladet.
Et pauserom som ligger i gangen i en stor, gråblå bygning - kun 2-3 timer med båt fra verdens beste fiskefelt. Der hentes det opp torsk fra februar til ut april og sei fra mai til resten av året. Fiskerne har kort vei inn til Hermann Export, men det handler også om å finne rett pris, behandle folk med respekt og ta vare på forbindelsene en har - slik at en får tak i fisken.
Startet med å selge fiskekaker
Det var i Bø i Vesterålen Hermann vokste opp med to søsken, en mor og en far som var bestyrer for Mowinckel i Bergen, som hadde fiskebruk i Bø i Vesterålen og Kongsfjord i Finnmark. I nord var faren vår og sommer, og hjemme høsten og vinteren.
- Jeg hørte at du allerede som ung så hvordan du kunne tjene penger på fisk?
- Ja, jeg fisket som hobby og så ble det mye til overs. Da lagde jeg fiskekaker og solgte dem til private, forteller Hermann mens han finner frem kopper til oss.
Havet har alltid styrt Hermann Pettersens liv. Han vervet seg og ble noen år i marinen på jageren «Stord», men sykdom gjorde at han søkte seg til land og ble regnskapsansvarlig for en bedrift i nettopp Havøysund i 1956. Han peker på et gammelt luftfoto på veggen.
- Der ser du huset jeg, kjerringa og våre to sønner bodde i. Jeg kunne fiske torsk fra stua.
“Guttene sto i bånd nede på kaia, så de ikke skulle falle i sjøen!”
Omsatte for 1 milliard
- På den tiden var det 18 fiskebruk i kommunen. I dag er det tre. Da var det i hovedsak henging og salting av den største fisken. Hos oss salter vi 99 prosent. I tonn er det selvsagt mer fisk nå enn før, selv om en ikke lengre kan gå tørrskodd over sundet mellom fiskebåtene.
Han satte kursen sørover igjen og kjøpte et produksjonslager på Andøya i Vesterålen. Så bygde han de neste 40 årene opp et stor fiskeindustri-konsern, som i sin tid trolig var det første i Norge til å omsette for 1 milliard. Det involverte kjøp av fisk i Alaska og fra russiske fiskere til eget tørkeloft i Portugal. Alt med base i i Karlsøy kommune i Nord-Troms. Da han ble kjøpt ut derfra for 15 år siden, var det fremdeles hav og fisk Hermann Pettersen - og familien med sønnen Wiggo og datteren Linda med på laget - ville satse på. Valget falt på Havøysund.
1200 innbyggere og 20 nasjoner
- Det har gitt ringvirkninger. Blant Måsøy kommunes rundt 1200 innbyggere er det rundt 20 nasjonaliteter, mange av dem ansatt hos oss. Mange av våre opp mot 50 ansatte har kjøpt hus og blir værende, andre leier. Vi har folk fra Brasil, Polen, Litauen, Portugal, Latvia og Thailand, forteller produksjonsleder Vegar Dale som også vil ha seg en kaffetår.
Han og alle de andre starter arbeidsdagen 7.30, så er det fullt kjør med mottak av fisk og sortering og stabling av fisk til 15.30. Den skal gjennom mange prosesser. Lossing fra båt, sortering, salting samt tørking i flere stadier som nøye overvåkes.
- Klippfisken skal tørke 80 prosent, det er det optimale. Det er her nettoen ligger, forklarer Hermann og tar oss med ned i lokalene for å vise oss både tørketunnell og de ulike stadiene fisken går gjennom.
Murring over stor fisk
Her står pallene tett, og i høysesongen er det store lokalet smekkfullt. Det går med opptil 7 tonn salt årlig. Når fisken er klar for henting, går den enten med Hurtigruta til Ålesund, eller så kommer vogntog den lange veien for å hente den for videre ferd.
- Stengte vinterveier kan by på utfordringer. En sjåfør satt fast i seks dager før han kom seg videre, forteller Vegar Dale.
Og hvor skal så fisken? Den går ikke overraskende til Portugal, men det stopper ikke der. Også Jamaica, Kongo og Angola står på kundelisten. Kundene der er kresne.
- Til Kongo selger vi f.eks. ferdige kasser med små fisk, rundt 30-40 i en kartong på 9 kilo. Selgerne er husmødre som går rundt på landsbygda og selger stykkevis til fastpris da de ikke har med vekt. Får de for store fisk i kartongen, murres det. De taper nemlig penger om de er for store, men tjener brukbart når de er små.
Ferie?
- Du tjener vel også brukbart, hva gjør du med overskuddet?
- Det bruker vi til å holde banken unna. Gjør du deg avhengig av banken, er det jo de som bestemmer, sier Hermann Pettersen med et smil på lur.
- Hva gjør du når du har ferie?
- Arbeider!
- Ingen båt?
- Nei
- Hytte?
- Nei
- Campingvogn, bobil?
- Nei, men jeg slapper godt av ved fiskevann der det er ørret!
“Hva gjør du når du har ferie?
- Arbeider!”
Jobben er livet
Det er viktig for Hermann å bestemme så lenge han kan, både over bedrift, arbeidsdag og eget liv.
Vi har drukket mange kopper kaffe, smakt på smultringer, vært i produksjonslokalene og sett hvit fisk bli til tørket gull samt fått øye på flere kveiter på godt over 100 kilo.
Vi pakker sammen, men Hermann har noe mer på hjertet. Som henger sammen med det vi spurte om i starten. Hva som driver ham. For det er en grunn til at han går på jobb daglig, også som godt voksen.
- Jeg har en alvorlig sykdom, som nå rører skikkelig på seg. Men sier jeg ja til medisinene de tilbyr for smertene, vil jeg bli redusert. Da klarer jeg ikke å være mer på jobb, og det vil jeg så lenge jeg kan!
HERMANN EXPORT
Hvor: Nå Havøysund i Måsøy kommune i Finnmark. Har tidligere hatt anlegg i Bergsfjorden, Kamøyvær, Mehamn og Vesterålen
Hva: Kjøper sei og torsk. Klippfisktørkeri
Eksport: Selger til Portugal, Jamaica, Kongo og Angola
Nett: hermannexport.no
MÅSØY KOMMUNE
Måsøy kommune ligger nordvest i Finnmark, og består av fastland og øyer. Kommunen grenser mot Nordkapp, Hammerfest, Kvalsund, og Porsanger
Har 1231 innbyggere.
Sosialkapitalisten
Vesterålen
Kunde: DNB-Nyheter
Et litt levd liv og innsikt i samfunnets skyggeside, påvirker Håkon Ulriksen som bedriftseier. Han leier ut eiendom til alle, men profitt er ikke drivkraften.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
- Mitt eget liv var en lang fest fra jeg var 15 til 34 år. To av mine beste venner har drukket seg i hjel. Flere av mine tidligere venner og omgangskrets har vært og er narkomane.
Foran oss på DNBs kontor på Sortland i Vesterålen sitter en godt voksen mann og forteller om et usedvanlig liv. Fra ei mor som lærte ham arbeidsmoral til tøffe sjøfolk som sendte ham opp i masta på høye skuter mens de lo av ham. Han hentet tørrfisk og saltfisk fra alle fjorder i nord, før han haiket fra Honningsvåg til Gøteborg og ble vinduspusser. Deretter ble det mer fraktebåt og så slaktererfaring i Tromsø. Skolegang? Kun 9.klasse.
Tøft Nordsjø-liv
- Da jeg var 25 år, fikk jeg jobb i Nordsjøen. Det var både galt og rett. Hjemme i tre uker og én måned på. Du fikk tid til å «tørke opp» fra alkoholen mens du var på land. På jobb fikk jeg mitt første hjerteinfarkt, etter en knalltøff fritur. Jeg var 31 år og 120 kilo. Jeg ble fløyet til sykehus, og da tenkte jeg «dette går ikke». Nå er det enten eller. Og jeg klarte det uten hjelp fra noe eller noen.
Håkon Ulriksen er en kjent person i Vesterålen. Som Høyre-politiker, eiendomsforvalter og bedriftseier av liftutleie-firmaet Ulrix. Hans egen private historie legger han ikke skjul på, men han flagger den heller ikke offentlig i tide og utide. Likevel preger det ham hver eneste dag, både privat og på jobb.
HARDT LIV: Han er snart 60 år og har sett livets skyggesider. Det har gitt noen hjerteinfarkt, en ødelagt finger og en annen som er borte. Sistnevnte har han bare følgende kommentar til:
“«Husk å betal gjelda di.»”
Sjekker sjokolade for alkohol
- Etter noen år var jeg på et møte for Høyre i Bodø. Jeg tok én lettøl til lunsj, og da sprakk jeg. Så lite skulle det til. Så holdt jeg på i ei uke, før jeg klarte å stoppe. Siden har jeg ikke rørt noe som ligner alkohol engang. For når jeg står på Polet og tar på en flaske, kan jeg forestille meg smaken. Jeg sjekker all sjokolade, at den ikke har alkoholsmak. Så lite skal det til. Min rus nå, er å holde meg aktiv.
For er det noe Håkon Ulriksen kan, så er det å jobbe. Å komme opp med nye ideer. Og å bry seg om andre. Han har mange utfordrende leietakere. Folk han vet nøyaktig hvordan har det.
- Jeg er noen ganger et større sosialkontor enn NAV. Jeg ser folks problemer, og kan ofte forutse hvordan det blir i kommunen fremover. Selv om jeg kan forstå situasjonen til mange og forsøker å hjelpe så langt jeg kan, så setter jeg også grenser. Jeg har plukket opp sprøyter etter leietakere, og sier «neste gang kommer jeg med stokk, og du får ligge ute». Jeg får respekt, blir trodd på og da ordner det seg.
FIRMA: En idé avløses av en ny. Det holder ikke å bare leie ut eiendom. UlriX-selskapene holder også på med lifter og oppbevaring.
Solside og skyggeside
Håkon Ulriksen leier ut til DNB, han leier ut til store firmaer og folk som lever på livets solside. De på skyggesiden føler han derimot et ekstra ansvar for. Noen personer kaller ham for en sosial-kapitalist. Han har penger, men det er ikke det som driver ham.
- Å ha med folk å gjøre er både pluss og minus når en driver med utleie. Jeg liker jo folk, og en treffer flotte mennesker. Selvsagt er det ressurskrevende. Jeg har en bygård som gir 1,5 mill i inntekt - som jeg leier ut til en bedrift - og de ringer meg knapt. Jeg må ha 20 leiligheter for å få det samme, og de ringer mer enn én gang i døgnet, for å si det slik. Mange ganger ser enkelte leiligheter ikke ut. Det har vært steder som bare har hatt en gangsti, resten har vært søppel. Mange har rasert leiligheten totalt.
Hos UlriX tar alle i et tak der det behøves, både sjefen selv og samboeren er ikke redd for få skit under neglene.
Alle må ha et sted å bo
Det er mange utleiere som ikke vil ha krevende leietakere. Ulriksen ser forbi det å bare tjene penger.
- De som er såkalt nederst på rangstigen må jo bo et sted. Så jeg tenker ikke bare profitt. Jeg er billig, og har også brukt masse penger på å sette istand eiendommer. Skulle jeg bare tenkt gevinst, hadde jeg vært mye råere.
Håkon Ulriksen har presentert en løsning for NAV og kommunen, men har så langt ikke fått gehør.
- Fremfor at NAV skal erstatte og erstatte, kan vi heller satse på «runde rom». Med rustfritt stål på bad og kjøkken, dører som tåler å bli sparket på og rom uten hjørner - sik at en ikke kan tisse i et hjørne. Ingen lytter. Jeg har sagt at snart har vi den første uteliggeren på Sortland. Ingen tror meg.
Lett å få tak i stoff
For han ser det som få andre ser, og han ser det først. Tunge misbrukere flytter nordover. Unge mennesker som er rene, men som får tilbud om heroin.
- Jeg har sett unge, flotte folk som havner utpå og ender i psykiatrien. Stoff er så mye lettere å få tak i, enn saksbehandlerne vet. Mange går ikke på NAV, for de har ikke gjeld. Helt til de får uvenner og havner i tøffe tak. Ingen våger å ta tak i dette, men disse sitter i leilighetene mine. Neddopet. For meg er disse personene syke, veldig syke. Men jeg kan snart ikke hjelpe mer.
En av de to telefonene ringer. Det er ferietid, så han passer både liftutleie-bedriften og eiendomsdelen av UlriX «Dino-105, ta med en av dere. Nøkkelen ligger i…..De er så enkle å bruke at selv mor klarer det. Når du setter nøkkelen i skapet bak, skal nøkkelen stå på 1. Kjør ned labbene, skal du i kurven slår du på 2. Plages dere, bare ring. Hvor lenge? 1 dag, greit.»
Holder seg aktiv
Håkon Ulriksen har bygd seg sakte, men sikkert opp til å bli en stor bedriftseier og påvirker i Vesterålen. Da han flyttet tilbake til Bø i Vesterålen i 1991, jobbet han på fiskebruket som maskinist på fryseriet. For å holde alkohol-tankene unna, var aktivitet eneste løsning. Han kjøpte en gammel kafé, som han pusset opp..
- Det er min rus, å være aktiv, å komme med nye ideer. Jeg står opp klokken 5, og holder meg i ånde hele dagen. Jeg fikk kafeen billig, og satte den i stand med materialer jeg fant på opphørssalg og andre steder. Etter det bygde jeg meg opp litt etter litt. I dag har jeg 130 leiligheter og 18.000 m2 jeg leier ut på Sortland og i Bø.
Han har også et liftfirma, som ble startet da han innså at han trengte det så ofte at han like godt kunne starte et firma. I det store lokalet er også den siste ideen iverksatt: Utleie av små lagercontainere. Flere borettslag og privatpersoner har allerede leid dem.
Blir gal av internett
Han har hatt ulike bankforbindelser, men er nå fornøyd med DNB - selv om den gamle rådgiveren nylig gikk av med pensjon.
- Nettløsninger blir jeg gal av! Jeg må se kontakten min i blåøyet, og kunne ringe vedkommende når som helst på døgnet. Trenger jeg lån til en eiendom, er det nåde dem om det ymtes om egenkapital. Jeg selger ikke inntekt for å få det. DNB kjenner meg godt, og presenterte meg i god tid for min nye kontakt Espen Lundbakk Andreassen. Hadde jeg ikke likt ham, hadde jeg forlatt DNB. Men Espen stiller opp, også når han er forkjølet, sier Ulriksen og knegger godlynt.
Han er snart 60 år, men har ingen planer om å roe veldig mye ned. Selv etter to hjerteinfarkt, en ødelagt finger og en annen som er borte. Sistnevnte har han følgende kommentar til «husk å betale gjelda di».
Buchardt, ring meg!
Etter en tøff start på livet og noen omstarter, har han nå mye som gir glede. En samboer som tar i et tak som ham selv, og nå også skal være aktiv i firmaet. I garasjen står det en Chrysler fra 1948 som skal mekkes på. Harleyen skal få kjørt seg, og i høst blir det mc-ferie i California. Der vil nok nye forretningstanker klekkes ut.
- Det holder meg nykter å være i ånde. En av mine siste ideer er Smart-hotell i Vesterålen. Så dersom Arthur Buchardt eller andre hotell-konger leser dette, ta kontakt!
HÅKON ULRIKSEN
Bor: Bø i Vesterålen
Alder: 59,99
Utdanning: 9.klasse, autodidakt
Tittel: Daglig leder for UlriX Eiendom AS, UlriX Invest AS. UlriX Liftutleie AS og UlriX Personal AS.
På nett: ulrix.info
"Finn deg en mann, slik at du kan betjene lånet" - Bankansatt til te- og kakegründer
Vesterålen
Kunde: DNB-Nyheter
En spermhval fikk Elisbeth Fauske til Vesterålen, men det var lidenskap for te og kaker som fikk Oslo-kvinnen til å bli i nord.
Da gründeren ville finansiere bedriften ble hun bedt om å finne seg en mann, slik at hun kunne betjene et lån.
“Min Nord-Norge-lidenskap begynte da jeg var 16 år. Jeg var så opphengt i hvaler, at jeg nesten hadde en diagnose.
På en hvalsafari fikk jeg se spermhvalen, og da sa jeg til meg selv «En gang skal jeg bo ett år i Nord-Norge».”
For drøyt sju år siden gikk drømmen i oppfyllelse for Oslo-kvinnen. Med få eiendeler var hun på plass. Uten sertifikat. Noe som kan være vanskelig når bussene sjelden går, og en planlegger en omreisende tesalong i campingvogn.
Lappen ble tatt.
- Jeg var ikke et naturtalent, for å si det slik. Etter 15.000 kroner sluttet jeg å telle….
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for DNB Nyheter
Midtlivskrise som 27 åring
Selv om 43-åringen kommer fra en kaffedrikkende familie, liker hun selv bare lukta. Te hadde alltid vært interessant og godt, men ikke som en levevei. Det var kunst som var planen, men etter en «midtlivskrise» i tjueårene innså hun at viljen til å bli kunstner var større enn talentet. Så hvorfor ikke starte tesalong? Men først måtte hun ha mer kunnskap, og Elisabeth er ikke typen som gjør ting halvveis.
- Jeg dro på tetur til Sri Lanka. Den engelske importøren og reiselederen var først skeptisk til at jeg skulle være i landet ut over turens to uker, men gikk med på det, forteller hun.
Plantasje-jobb
De neste månedene bodde hun hos en teplantasje-eier, jobbet på to plantasjer og et te-meglingsfirma. Så satte dyr husleie og annet en stopper for tesalong-planene i Oslo. I stedet var hun to år i England, på et tehus. Deretter en 8-16-jobb på Freia. På privaten bakte hun, og hadde afternoon tea med kaker, scones og sandwicher for venner. Så bestemte hun seg for å slutte å sanke voksenpoeng. Nå skulle Nord-Norge oppleves. Tedrømmen var i en eske, men en dag drakk hun te med en galleri-eier i Bø i Vesterålen, som sier «Hadde det ikke vært artig om du kunne arrangert et teselskap under Regine-dagan?».
Krokett og kake
Det kunne absolutt være artig. På kort varsel kom det frem tynne porselenskopper, ikke papp eller annet, slik at du smaker teen, ikke koppen. Tekanner, te og vannkoker kom på plass. Kakeoppskrifter fra England ble hentet frem. Bø-låven ble pyntet med vimpler, bord fikk blondeduker og i hagen var det krokett.
Afternoon tea var kommet til Vesterålen.
- Nordlendingene fikk ikke sine elskede kremkaker. Jeg er nemlig ikke så glad i slike. Kaffe- og valnøttkake og sitronkake ble likevel en suksess, for de liker jo kaker uansett. Jeg kjørte ekstatisk hjem. Både å servere te og servere kaker ga meg et stort kick.
Betty’s tesalong var født. Hun ble etter hvert også med i en-kvinne-nettverket «Kvinnene fra havet». De gjør hverandre synlige, arrangerer marked sammen og selger hverandres produkter - som er alt fra Alveland-såper til kunst fra Siv Johansen.
Campingvogn ble også kjøpt inn og fikk 50-tallslook, i stil med eierens smak. Elvis og flamingoer skal ta vekk noe av temytene.
- Jeg ville få vekk stemplet om te, damer, ulltepper, alternativ tankegang og slanke-te. Hva er greia? Drikk te fordi det er godt. Og ikke trekk teen i fislunkent vann.
Jeg har drevet rovdrift på meg selv, og en må på et eller annet tidspunkt hoppe ut i det med begge beina. Her i huset som jeg nylig har kjøpt, blir det et skikkelig produksjonslokale i førsteetasjen fra i høst, sier Elisabeth og tar oss med på en omvisning.
Her er det skifterom, eget toalett, melmøll-feller, bakemaskiner, flere kjøleskap og verdens fineste utsikt mot Vesterålens spisse fjell. For det er mange krav som stilles til matlaging. Krav stiller også banker når en som enestående skal ha lån. Elisabeth har gått hoderystende ut av møter. Derfor var overraskelsen stor da hun fikk ja hos DNB.
«En sånn streng bank»
Betty’s ble kombinert med ulike deltidsjobber, som så mange andre gründere gjør i startfasen.
- Jeg trodde DNB var en sånn streng bank, men Ove Johan Terning var en fantastisk kundebehandler, og jeg fikk lån.
“Det var andre som sa til meg at jeg burde få meg en mann, slik at jeg kunne betjene et lån.
Men jeg kan jo det alene!”
Selger te og «Kakegaffel»
Flaks er ikke invovlert i suksessen. Målrettethet er stikkordet. I sommer har hun hatt kafé seks dager i uka på Galleri Uvær på Hadseløya i Vesterålen. Her er det også kafé resten av året på søndager. Ellers drar hun rundt i Nord-Norge både med og uten campingvogn, med kaker og te på markeder, messer og festivaler. Hun tenker også alternativt, for å ha flere bein å stå på.
- I fjor ga jeg også ut boka «Kakegaffel» i 1500 eksemplarer, som har solgt godt. Lokale bokhandlere selger den, samt at jeg selv sender den ut. Her er oppskrifter på favoritter som Elvis-kaka, rose-kake og Matcha-kake, basert på den japanske, grønne pulverteen. Jeg har også ulike produkter som tekopper og handlenett.
Så har hun også selvsagt masse ulike tesorter til salgs. First Flush Darjeeling, som vi er så heldige å få smake, blir for kostbart å selge. Markedet i nord er ikke helt modent for denne eksklusive te-varianten ennå. Hun selger derimot bra av både Keemun og Smørblid. All te importeres fra Tyskland.
- Jeg har også gode kontakter i Kina og Japan, og ønsket er å selge mer ren te fra utvalgte teplantasjer og tebønder, men da må jeg importere virkelig mye og markedet mitt må være mye større. Vi får se…
Grønne te-drikkere
Målet er uansett fremdeles å overbevise kaffefolk at te er mer enn Lipton, og øke kunnskapen. Mange sier for eksempel at de ikke liker grønn te.
- Da mistenker jeg at de har trekt den på mer enn 80 grader og i alle fall latt den trekke for lenge. Riktig trekketid er viktig med tanke på hvor mye aroma og smak som trekkes ut av teen. Trekkes en te for lenge kan den smake bittert.
“En grønn te skal trekkes mellom 1-3 minutter, mens en sort te kan trekkes mellom 2-6 minutter avhengig av type.”
Kunnskapen deler hun gratis. Å prissette egne kaker er derimot vanskelig. Når prisene økes litt hvert år, får hun av og til høre at «husk, du er ikke i Oslo nå»
- Kundene ser jo ikke all jobben bak, men de må huske at de betaler jo for mer enn en kopp te og et stykke kake. Det er opplevelsen og stemningen jeg skaper, te-kunnskapen som formidles og at alle kakene er bakt fra grunnen med skikkelige råvarer, som ekte vanilje og meierismør. Målet er ikke bare å tjene penger på kaker og te, men å skape en god stemning og historier bak hver kake. Jeg har en lidenskap og en tanke bak absolutt alt jeg gjør.
Blir Tea master
Nå har Elisabeth Fauske levd Nord-Norge drømmen i sju år. Savnet etter Oslo er der, og hun har aldri vært så Oslo-patriot som nå - selv om hun elsker Vesterålen. Og spesielt de lave levekostnadene. De kan hovedstaden aldri hamle opp med. 2020 er året da hun går inn med alt hun har.
- Enten må jeg gi alt, eller gi opp. Jeg skal fullføre «Tea Master»-utdanningen i England. Jeg blir en sommelier innen te. Den skal jeg bruke på mange ulike måter over hele landet. Jeg sier ikke mer nå. Så skal jBetty’s omreisende tesalong ut til flere. Kanskje blir det også en nettbutikk hvor for teen.
- Og hva er den helt store drømmen?
- En barnslig drøm er Betty’s tesalong som franchise over hele landet!
FAKTA
BETTY’S TESALONG
Hvem: Elisabeth Fauske 43 år fra Oslo, bor på Melbu
Hva: Omreisende tesalong, både i campingvogn og som pop-up
Hvor: Nord-Norge, men kan reise over hele landet
Kafé: Søndager på Galleri Uvær i Vesterålen, utvidet i sommersesongen.