Sykepleie i havgapet
Sykepleiere tar seg av nesten 10 prosent av innbyggerne i Måsøy kommune. Spredt på tettsted, bygder og øyer. Enkelte har liten forståelse for avstandene og måten det jobbes på. Noen vikarer som kommer setter seg på første buss tilbake når de skjønner ansvaret de får.
Rykende fersk morgenkaffe i koppen. Anne Giæver kikker bort på bommen. Er den nede, må hjemmebesøk avlyses. Da er også ambulansetransport til Hammerfest uaktuelt. For her er det improvisering som gjelder, ikke innlærte sykepleie-prosedyrer.
Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
for fagbladet Sykepleien
Kvelden før besøket på Rolvsøy pakkes sekken med blodtrykksmåler og annet vanlig utstyr. Denne gangen er også en tidsbryter til en kaffetrakter med. Mange eldre bor alene, og noen blir glemske.
Det er ikke lenge siden alle veier og luftrommet ut fra Havøysund var stengt. Da sto hun med en pasient som ikke fikk luft, og følte på en enorm hjelpesløshet.
Minuttene og timene gikk…
- Sent på kvelden ringte ambulansesjåføren til alle brøytemannskap han kjente. De laget en plan, og ryddet hver sin del av veien i kommunene Måsøy og Hammerfest slik at ambulansen kunne kjøre på åpne strekk. Pasienten kom frem etter fire timer og ble lagt i respirator, men døde dessverre en uke etterpå. Kunne det endt annerledes? Det får vi aldri svar på, svarer en fattet Anne Giæver.
Hjemmetjenesten i distriktene er mer enn bare å kjøre langt i bil. Vi blir med en dag på jobb, og vi skal først til havs.
- Det er meldt nordøst. Det betyr tung sjø med dønninger etter stormen i går. Trolig må vi innom Ingøy også. Jeg blir ikke sjøsyk, men gruer meg til den vanskelige leia inn når de går tett langs med skjærene.
Skeptisk
Anne har hentet den nye turnuslegen Therese Nypan, og rygger ombord på «MS Årøy». Bilene stroppes rutinert fast. Mannskapet sier at det vil «humpe litt» på turen ut til Rolfsøy. Førstereis-legen setter seg bakerst. Anne på seteraden foran, vil se ut, ha kontroll. I starten da hun dro ut med lege, var noen av innbyggerne skeptiske.
- Flere var bekymret for at vi skulle tvinge dem til å flytte. Skal de herfra for godt, er det i kiste. Når enkelte så båten legge til kaia, forsvant de fra huset. Bare en rykende kaffekopp sto igjen når jeg kom, forteller Anne.
Katamaranen har kommet ut av det rolige farvannet og duver godt med dønningene der Norskehavet og Barentshavet møtes. Legen har musikk på øret og blikket stivt på snøbygene ute på det åpne havet. Èn passasjer sluppet av på Ingøy, og ingen akutte hendelser.
- Det skjer mye provisorisk og ikke alt er innen kontortid. Vi må være i forkant og tenke annerledes, da vi kan ikke trekke inn hjelp fra andre steder. Vet folk at jeg er på hytta hender det de spør om hjelp. Vi må bruke hverandre der vi kan.
«Ulønnsomt arbeid»
Når vi kjører av, kommer skoleklassen med alle Rolfsøys 9 elever ombord for skoletur til fastlandet. Om sommeren mangedobles antallet fra de 70 fastboende og husene fylles med jakt- og naturglade gjester. Nå ligger vinterteppet fortsatt. På øyas østside bor noen få eldre fast, som ekteparet Pedersen.
- Hei Bjarne, hvordan har du det?
- Jeg har litt ubehag i brystet, men det er nok fordi jeg jobber for lite. I dag har jeg bare måket snø. Snakk om ulønnsomt arbeid! sier 91-åringen og gliser godt mens han ser ut på den gjenblåste gangveien.
- Du har nettopp vært på sykehuset i Hammerfest?
- Ja, på «torturkammeret»!
- Du mener på syklingen?
- Ja, og de sa at alt var bra.
- Jeg sjekker blodtrykket ditt nå, for sikkerhets skyld. Det er 185/85. Ett trykk for mye, men ikke i forhold til alderen…
- Jeg er da ikke gammel!
Stemningen er humørfylt, og kona Astrid gjennom mer enn 60 år følger med. Familien hennes har bodd her i mange generasjoner. De føler seg trygge og setter ekstra pris på at sykepleieren kommer. Vaffellukta kjæler godt med smaksløkene, og kaffen er nytrukket.
- Her er doktor, prest og alle andre velkomne. Vi trives så godt her, og trenger vi lege så kommer de jo. På større plasser må de også vente på hjelp.
Alt ser bra ut for 91-åringen med ny hjerteklaff og hofte. Bjarne kan fortsette med å fiske fra båten og gå på ski. Det er nok en av grunnene til at han er så sprek.
Mer enn en hjemmetjeneste
Anne Giæver er spesialsykepleier. Før hun fikk den tittelen var hun helsesøster, på sykehus, sykestue, helsesenter samt et år i Montenegro. Nå er hun 1 av 7 sykepleiere i Hjemmetjenesten i Måsøy som skal ta seg av 100 innskrevne pasienter.
Flere kommer til å bo lengre hjemme, og de vil også trenge mer hjelp. De skrives også tidligere ut fra sykehus enn før, så Anne Giæver mener kommunene trenger flere spesialsykepleiere og mer kompetanse til mer krevende oppgaver.
- Vi må løse utfordringer som at sykehuset kan sende pasienter hjem en fredag kveld uten medisiner. Før ringte en når pasienten skulle hjem, nå er det en elektronisk melding. Medisinen fikses etter at de har dratt. Altså er det for sent for oss. Da må vi gjerne hente og låne på helsesentret, eller kontakte ambulansen og andre som er i Hammerfest.
Kan ikke ta en pause
Fiaten startes og ser puslete ut i snøføyka - men den har firehjulstrekk, smiler sjåføren. Hun kjører mot mot øyas andre tettsted Tufjord som er neste besøk.
- Vi har hatt sykepleiere som sier «jeg kan ikke gå til henne, det er tanta mi». Det duger ikke. Vi er så få, at den luksusen kan vi ikke unne oss. Det betyr også at vi pleier døende svært lenge. Det er ikke mulig å ta en timeout, som andre sykepleiere jeg kjenner på større steder kan.
Anne Giæver har ekstra utdanning i smertelindring, og vet hvor tøft det kan være mot slutten. Hjemmetjenesten tar også noen av oppgavene etter døden.
- Vi er til syvende og sist også begravelsesbyrå. Det kan være vi henter avdøde, noen ganger så avsidesliggende at det er uten bilvei. Vi steller, legger i kiste og står for syning. Det har også hendt at sykepleieren har kjørt begravelsesbilen. Nøklene henger i skapet vårt.
I Tufjord har Judith Josefsen har gruet seg til denne dagen. Hun skal ta en kognitiv test, som eldre med sertfikat må ta en gang i året. 84-åringen hilser besøket bekymret i døra.
- Huff. Dette er den store skrekken. Mister jeg sertifikatet, må jeg flytte! Det er 10 kilometer til butikken, og jeg trenger bilen dit.
De setter seg på kjøkkenet. Eldre kan score bedre på testen hjemme, fremfor hos lege.
- Hvordan er helsa?
- God! Jeg er selv forfær over hvor frisk jeg er. Holder meg i form med å løfte ved! Så du sekken ved døra?
Et hjem i 60 år
Judith synes det er flott at Anne kommer innom. Det er noe annet å se et levende menneske enn å prate på telefon. Billappen henger nøye sammen med livskvalitet. Flytting var allerede et tema ved et legebesøk nylig.
- Han ville jeg skulle søke leilighet i Havøysund. Jeg og alle mine ni søsken er født her. I dette huset har jeg bodd siden 1958, og har hatt fire hjemmefødsler. Så jeg blir så lenge jeg kan. Bare jeg får beholde sertifikatet.
Etter en times tid er testen over. Vi kjører tilbake til skolen på Gunnarnes som er provisoirisk lege/sykepleier-kontor. Resultatet gis til lege, som tar den endelige beslutningen. Å komme tett på livsavgjørende hendelser er en del av hverdagen.
- Jeg har vært her i ni år nå. Det er mange tøffe tak, og noen ganger mangel på forståelse fra sykehusansatte, kommune og egne innbyggere på hva jobben faktisk går ut på. Hvorfor jeg blir i yrket? Det gir meg noe tilbake som menneske.
Meteorologisk institutt
Anne Gievær vil også få frem at alt ikke er krevende. Det er også positivt å vite hvem alle er, du får tillit hos pasientene fordi de kjenner deg. Det samme gjør de pårørende.
- Hverdagen byr også på overraskelser og latter. For eksempel strekker vi oss langt når det gjelder folks kjæledyr mens de er på sykehus. På arbeidslistene har oppgavene vært å lufte hunder og gi en katt p-piller. Vi har også målt snømengden for Meteorologisk institiutt, men det har vi sluttet med, sier Anne Giæver og ler godt
Langt fra alt
På ettermiddagen er det retur med «MS Årøy», skoleklassen kommer tilbake, bilene stroppes. Vel fremme ruller Fiaten til helsesenteret, hvor det skal skrives rapport. Anne Giæver vet at hun er langt fra hvor som helst og temmelig nært ingen steder. For eksempel er et langt strekk på ruta hennes uten mobildekning. Å være sykepleier i distriktet er ikke enkelt.
- Både kommunikasjon, post og transport med pasientreiser er blitt verre. Så vi må bli bedre til å formidle hva jobben vår består av!
Rapportskriving. - Hvordan gikk det med Judith Josefsen? Hun besto testen, og får beholde sitt dyrebare sertifikat minst ett år til.
FAKTA
Måsøy kommune består av Ingøya, Rolvsøya, Hjelmsøya, Måsøya og Havøya, der kommunesenteret Havøysund ligger. På fastlandet ligger bygdene Snefjord, Slåtten og Lillefjord.
Kommunen har 1 204 innbyggere (pr. 1. januar 2017).
Hvis været tillater det er det bussforbindelse fra Havøysund til Olderfjord, med korresponderende forbindelse til Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Lakselv og Karasjok.
Hurtigruten har daglige anløp i Havøysund.
Nærmeste lufthavn for reisende, er Lakselv lufthavn, Banak, 154 km fra Havøysund.
Internettside: www.masoy.kommune.no