- jakt på identitet i lyd og sjel

Perkusjonist Kristine Hansen lyd-identifiserer Nord-Norge.

Sin egen identitet fant hun som musikkstudent. Nå kjøper hun klær med hevet hode i herreavdelingen.

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Blikk,

Nordens eldste skeive magasin og publiserer dagsaktuelle skeive nyheter på nett. Magasinet kommer ut 11 ganger i året, og kan kjøpes på utvalgte Narvesen-kiosker over hele landet.

ALTA 

- Når jeg skriver musikk, er det spesifikt rettet mot en problemstilling og nå er det urlyder og å lyd-identifisere Nord-Norge som gjelder. Min personlighet kan gjerne farge resultatet, men jeg er ikke en singer/songwriter som skriver om kjærlighetssorg akkurat.

Kristine Hansen vokste opp i Halden, i en familie med tradisjonelle kjønnsroller. Hun kjente seg aldri helt igjen i disse. Som liten jente ville hun helst være med å sløye fisken, ikke koke den. På skolen var hun flink, men anstrengte seg ikke og tenårene ble litt av det sløve slaget. Hun skjønner nå i ettertid at hun allerede da var lesbisk, men forstod det ikke da. Jo eldre hun ble, jo mer forknytt ble hun. 

«Alle» eksperimenterer

- Det var mye forvirring. Når jeg ser tilbake på det, ville jeg verken forstå eller akseptere at jeg var skeiv. Jeg leste i en brosjyre at det var helt naturlig å eksperimentere i ungdomstiden, og det slo jeg meg veldig til ro med, sier Kristine og ler litt. 

Hun brukte tid med venner som var glad i musikk, dans og drama. Selv spilte hun fløyte og tromme i skolekorps. På videregående skjønte hun plutselig at musikk var et fag hun behersket og likte. Ønsket hadde vært å bli kinosjef eller musiker. Nå var hun bestemt på å få til sistnevnte, og klassisk slagverk ble instrumentet. Det var det eneste hun kunne forholde seg til noter på.

- Det beste valget jeg har tatt for meg selv, var å flytte til Tromsø for studere perkusjon på Universitetet. Jeg hadde et veldig behov for å flytte til et sted uten kjente, dyrke interessen min og bare få en ny start.

Sparket ut av skapet 

Nå skulle hun endelig få vie tiden til det hun hadde kjempet for, både musikk og å ta tilbake eget liv. De som hadde stått henne nær, var plutselig ikke en del av hverdagslivet hennes mer. En ny venninne ble avgjørende for Kristines videre vei. 

- Vi spilte samme instrument, og hun ble nesten som en fostermor for meg. En dag sa hun plutselig: «Hva så om du er lesbisk?» Hun var direkte og ærlig, og så nok på meg at her må noen sparkes ut av skapet. Jeg husker at jeg tenkte lenge etter den samtalen, og hadde ingen argumenter. Vi lager egentlig mange rare regler for oss selv….

Da Kristine kom tilbake til Tromsø etter første sommerferie, møtte hun ei som gjengjeldte følelsene hennes.

- Da tenkte jeg: «det er faktisk helt ok». Først da aksepterte jeg meg selv. For første gang i livet mitt levde jeg ut forelskelsen og nøt den.

Kunstmusikk med ulvejoik og teltturer

I sju år studerte Kristine i Tromsø, og fikk i løpet av den tiden også knyttet mange kontakter. Hun ble med i ulike prosjekter som fremdeles lever og har det godt, som FinnSam og Is_beat, også etter at hun flyttet til Alta. Etter litt famling for å finne balansen igjen etter studielivet, har ting falt på plass og hun føler seg sterk og selvstendig både profesjonelt og privat. Hun har 80 prosent stilling på kulturskolen i byen, driver eget firma og ble nylig tatt opp i Norsk Komponistforening. 

- Jeg lager kunstmusikk fordi jeg er nysgjerrig og vil formidle på min måte. Jeg tiltrekkes mest av abstrakt kunst, som er mer åpen for tolkning. Jeg liker å eksperimentere og leke meg, sammenfatte det og lage kunstmusikk. For meg er dette en lidenskap. 

Da hun lyd-identifiserte «Láhpoluoppal», var hun på Finnmarksvidda i telt i tre uker for å ta opp lyder. Fremover står Røst og Børselv for tur. Et Tono-stipend sikrer det. Akkurat nå øves det på «Gumpe», et stykke av en dansk komponist basert på en ulvejoik fra Kautokeino. Her dokumenteres repertoar på tradisjonelt slagverk, men også egenlagde instrumenter som en reilimba.

- Reilmbaen består av tre bass-strenger og stemmeskruer festet til et reinhorn. Det er min egen versjon av det samiske instrumentet bongolaika. Det blir min særegne signatur som jeg tilfører verket. 

Står støtt i svarene 

29-åringen har måttet svare på mange spørsmål og avkrefte myter de siste åtte årene. Nå står hun støtt i alle svarene.  

- Nei, hun er ikke en eksperimentell raring, men en slagverker med repertoar og arbeidsmetoder fra en klassisk slagverk-verden. 

- Ja, det går an å leve av å være musiker og komponist i nord. Det er altfor mange fordommer. Nordkalotten har et stort fagmiljø og spennende folk som flere burde oppdage. 

- Ja, hun er skeiv

- Ja, hun kan tenke seg barn og gjerne bruke et åpent donorregister. Det er bare å spørre. Hun forstår at prosessen er fremmed for mange. Det er den også for henne.

En sakte gravid-prosess 

 - Å være gravid er noe av det mest feminine jeg kan tenke meg, og ikke noe jeg tidligere har kunnet assosiere meg med. Jeg har alltid hatt lyst på barn, bare ikke sett for meg at jeg skal bære det frem, men hvem vet? Jeg er ikke lenger så skråsikker når det gjelder dette temaet.

For i Alta er Kristine nå samboer på tredje året med Maiken og bonusmamma til to. Det har på ny gitt næring til en liten kampsak. Hun kan ikke forstå hvorfor det er et skille mellom gutte- og jenteklær. Da hun skulle kjøpe en ensfarget skjorte til bonusdatteren, måtte hun inn i gutteavdelingen. Der fant hun ut at selv i 2-årsalderen har skjortene ulik fasong.

- Da jeg var barn, ville jeg ha en enkel snekkerbukse uten glitter og farger. Det fikk jeg bare i gutteavdelingen, og ble der spurt om jeg var gutt. Nei tenk, det var jeg ikke Jeg var bare ikke tiltrukket at kjoler og det feminine. Dette er et område i samfunnet som provoserer meg voldsomt. Hva med barn i gråsonen, som ikke kjenner seg igjen gutteavdelingen og alt bare føles feil? Det er vondt å være barnet som ikke passer inn.

Dame i herreavdelingen

Kristine brukte mange år på å gå i t-skjorter med reklame og uformelige plagg, før en daværende kjæreste handlet en penskjorte til henne i en herreavdeling. 

- Etter det trivdes jeg i skjorte, men jeg måtte bli 23 år før jeg turte å kjøpe klær jeg faktisk hadde lyst på. Nå er jeg sterk nok. Selv om jeg handler klær i herreavdelingen, betyr ikke det at jeg er en mann. Jeg vil bare være den dama jeg er.

I Alta trives hun, og har tatt fiskehobbyen et steg videre. I år vant hun et laksedøgn i den populære Altaelva, og plutselig var fluefiske det store temaet når hun møtte venner og kollegaer. Overgangen til å bli samboer, ha ansvar for hus og hage samt være bonusmor til to har ellers vært en glede og gitt struktur til musikerlivet.

- Etter 7 år med studier som handlet om å gjøre meg best mulig, var det deilig å få noen andre å tenke på. Hadde alt dreid seg om musikk, ville jeg ikke hatt et fullverdig liv.