Et litt levd liv og innsikt i samfunnets skyggeside, påvirker Håkon Ulriksen som bedriftseier. Han leier ut eiendom til alle, men profitt er ikke drivkraften.

Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for DNB Nyheter

- Mitt eget liv var en lang fest fra jeg var 15 til 34 år. To av mine beste venner har drukket seg i hjel. Flere av mine tidligere venner og omgangskrets har vært og er narkomane.

Foran oss på DNBs kontor på Sortland i Vesterålen sitter en godt voksen mann og forteller om et usedvanlig liv. Fra ei mor som lærte ham arbeidsmoral til tøffe sjøfolk som sendte ham opp i masta på høye skuter mens de lo av ham. Han hentet tørrfisk og saltfisk fra alle fjorder i nord, før han haiket fra Honningsvåg til Gøteborg og ble vinduspusser. Deretter ble det mer fraktebåt og så slaktererfaring i Tromsø. Skolegang? Kun 9.klasse.

Tøft Nordsjø-liv

- Da jeg var 25 år, fikk jeg jobb i Nordsjøen. Det var både galt og rett. Hjemme i tre uker og én måned på. Du fikk tid til å «tørke opp» fra alkoholen mens du var på land. På jobb fikk jeg mitt første hjerteinfarkt, etter en knalltøff fritur. Jeg var 31 år og 120 kilo. Jeg ble fløyet til sykehus, og da tenkte jeg «dette går ikke». Nå er det enten eller. Og jeg klarte det uten hjelp fra noe eller noen.

Håkon Ulriksen er en kjent person i Vesterålen. Som Høyre-politiker, eiendomsforvalter og bedriftseier av liftutleie-firmaet Ulrix. Hans egen private historie legger han ikke skjul på, men han flagger den heller ikke offentlig i tide og utide. Likevel preger det ham hver eneste dag, både privat og på jobb. 

Sjekker sjokolade for alkohol

- Etter noen år var jeg på et møte for Høyre i Bodø. Jeg tok én lettøl til lunsj, og da sprakk jeg. Så lite skulle det til. Så holdt jeg på i ei uke, før jeg klarte å stoppe. Siden har jeg ikke rørt noe som ligner alkohol engang. For når jeg står på Polet og tar på en flaske, kan jeg forestille meg smaken. Jeg sjekker all sjokolade, at den ikke har alkoholsmak. Så lite skal det til. Min rus nå, er å holde meg aktiv.

For er det noe Håkon Ulriksen kan, så er det å jobbe. Å komme opp med nye ideer. Og å bry seg om andre. Han har mange utfordrende leietakere. Folk han vet nøyaktig hvordan har det.

- Jeg er noen ganger et større sosialkontor enn NAV. Jeg ser folks problemer, og kan ofte forutse hvordan det blir i kommunen fremover. Selv om jeg kan forstå situasjonen til mange og forsøker å hjelpe så langt jeg kan, så setter jeg også grenser. Jeg har plukket opp sprøyter etter leietakere, og sier «neste gang kommer jeg med stokk, og du får ligge ute». Jeg får respekt, blir trodd på og da ordner det seg.

Solside og skyggeside

Håkon Ulriksen leier ut til DNB, han leier ut til store firmaer og folk som lever på livets solside. De på skyggesiden føler han derimot et ekstra ansvar for. Noen personer kaller ham for en sosial-kapitalist. Han har penger, men det er ikke det som driver ham. 

- Å ha med folk å gjøre er både pluss og minus når en driver med utleie. Jeg liker jo folk, og en treffer flotte mennesker. Selvsagt er det ressurskrevende. Jeg har en bygård som gir 1,5 mill i inntekt - som jeg leier ut til en bedrift - og de ringer meg knapt. Jeg må ha 20 leiligheter for å få det samme, og de ringer mer enn én gang i døgnet, for å si det slik. Mange ganger ser enkelte leiligheter ikke ut. Det har vært steder som bare har hatt en gangsti, resten  har vært søppel. Mange har rasert leiligheten totalt.

Alle må ha et sted å bo

Det er mange utleiere som ikke vil ha krevende leietakere. Ulriksen ser forbi det å bare tjene penger. 

- De som er såkalt nederst på rangstigen må jo bo et sted. Så jeg tenker ikke bare profitt. Jeg er billig, og har også brukt masse penger på å sette istand eiendommer. Skulle jeg bare tenkt gevinst, hadde jeg vært mye råere.

Håkon Ulriksen har presentert en løsning for NAV og kommunen, men har så langt ikke fått gehør.

- Fremfor at NAV skal erstatte og erstatte, kan vi heller satse på «runde rom». Med rustfritt stål på bad og kjøkken, dører som tåler å bli sparket på og rom uten hjørner - sik at en ikke kan tisse i et hjørne. Ingen lytter. Jeg har sagt at snart har vi den første uteliggeren på Sortland. Ingen tror meg.

Lett å få tak i stoff

For han ser det som få andre ser, og han ser det først. Tunge misbrukere flytter nordover. Unge mennesker som er rene, men som får tilbud om heroin. 

- Jeg har sett unge, flotte folk som havner utpå og ender i psykiatrien. Stoff er så mye lettere å få tak i, enn saksbehandlerne vet. Mange går ikke på NAV, for de har ikke gjeld. Helt til de får uvenner og havner i tøffe tak. Ingen våger å ta tak i dette, men disse sitter i leilighetene mine. Neddopet. For meg er disse personene syke, veldig syke. Men jeg kan snart ikke hjelpe mer.

En av de to telefonene ringer. Det er ferietid, så han passer både liftutleie-bedriften og eiendomsdelen av UlriX  «Dino-105, ta med en av dere. Nøkkelen ligger i…..De er så enkle å bruke at selv mor klarer det. Når du setter nøkkelen i skapet bak, skal nøkkelen stå på 1. Kjør ned labbene, skal du i kurven slår du på 2. Plages dere, bare ring. Hvor lenge? 1 dag, greit.» 

Holder seg aktiv

Håkon Ulriksen har bygd seg sakte, men sikkert opp til å bli en stor bedriftseier og påvirker i Vesterålen. Da han flyttet tilbake til Bø i Vesterålen i 1991, jobbet han på fiskebruket som maskinist på fryseriet. For å holde alkohol-tankene unna, var aktivitet eneste løsning. Han kjøpte en gammel kafé, som han pusset opp.. 

- Det er min rus, å være aktiv, å komme med nye ideer. Jeg står opp klokken 5, og holder meg i ånde hele dagen. Jeg fikk kafeen billig, og satte den i stand med materialer jeg fant på opphørssalg og andre steder. Etter det bygde jeg meg opp litt etter litt. I dag har jeg 130 leiligheter og 18.000 m2 jeg leier ut på Sortland og i Bø.

Han har også et liftfirma, som ble startet da han innså at han trengte det så ofte at han like godt kunne starte et firma. I det store lokalet er også den siste ideen iverksatt: Utleie av små lagercontainere. Flere borettslag og privatpersoner har allerede leid dem. 

Blir gal av internett

Han har hatt ulike bankforbindelser, men er nå fornøyd med DNB - selv om den gamle rådgiveren nylig gikk av med pensjon. 

- Nettløsninger blir jeg gal av! Jeg må se kontakten min i blåøyet, og kunne ringe vedkommende når som helst på døgnet. Trenger jeg lån til en eiendom, er det nåde dem om det ymtes om egenkapital. Jeg selger ikke inntekt for å få det. DNB kjenner meg godt, og presenterte meg i god tid for min nye kontakt Espen Lundbakk Andreassen. Hadde jeg ikke likt ham, hadde jeg forlatt DNB. Men Espen stiller opp, også når han er forkjølet, sier Ulriksen og knegger godlynt.

Han er snart 60 år, men har ingen planer om å roe veldig mye ned. Selv etter to hjerteinfarkt, en ødelagt finger og en annen som er borte. Sistnevnte har han følgende kommentar til «husk å betale gjelda di». 

Buchardt, ring meg!

Etter en tøff start på livet og noen omstarter, har han nå mye som gir glede. En samboer som tar i et tak som ham selv, og nå også skal være aktiv i firmaet. I garasjen står det en Chrysler fra 1948 som skal mekkes på. Harleyen skal få kjørt seg, og i høst blir det mc-ferie i California. Der vil nok nye forretningstanker klekkes ut.

- Det holder meg nykter å være i ånde. En av mine siste ideer er Smart-hotell i Vesterålen. Så dersom Arthur Buchardt eller andre hotell-konger leser dette, ta kontakt!

HÅKON ULRIKSEN

Bor: Bø i Vesterålen

Alder: 59,99

Utdanning: 9.klasse, autodidakt

Tittel: Daglig leder for UlriX Eiendom AS, UlriX Invest AS. UlriX Liftutleie AS og UlriX Personal AS.

På nett: ulrix.info