Av Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)

for Museumsnytt

Museumsbestyrer Liv Jorunn Nygård bruker alle hattene sine. Det sikrer et godt samarbeid mellom Foldalbruket og frivillige. Noen kjører endog gladelig 1300 km for å få bli med på dugnad.

KJØLLEFJORD

- Bruker du tusj på vinduet? spør Roald Olsen?

- Maskeringstape. Gjør det enkelt!

Faglig lærdom

Ellev Steinsli fra Fortidsminneforeningens ressursgruppe øser av kunnskapen sin. De åtte deltakerne noterer og følger med fra finstua på Foldalbruket. Stemningen er god på dugnadscampens første dag, som starter med vindusrestaurering. 

Men teori er én ting, det er praksis en lærer av og som museet skal nyte godt av. Nå skal deltakerne ta ut vinduer, skru ut beslag, skrape vekk maling og kitt, før det på ny skal kittes og males. En dag er også satt av til tilstandsvurdering.

- Uten innsats fra frivillige, hadde det ikke vært et museum med omfanget vi har i dag.  Restaureringen og alle små detaljer innvendig ville ikke vært gjort. Det hadde bare vært skippertak utvendig med entreprenører, mener Liv Jorunn Nygård.  

Sjelden museumsfugl

Hun er sjef for Foldalbruket, som er en del av Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS. Byggene eies derimot av Kjøllefjord Kystlag gjennom Stiftelsen Foldal. Kystlaget vedlikeholder anlegget, og står for en rekke arrangementer gjennom hele året. Museet drifter museum, kafè og overnattingen på bruket. Dugnadscampen er det stiftelsen som har leid inn fagfolk til. Denne friheten og å eie bruket selv, var helt avgjørende for å bli med i Kystmuseene. 

Kystmusene oppfordrer også Kystlaget til å skape liv og røre gjennom hele året. 

- Det er fortsatt viktig, kanskje mer enn før, at de skal føle eierskapet til anlegget og føle at det er deres. Det er mange hatter på få folk her, og prosessen har tatt tid. 

Museumsbestyreren er også daglig leder i stiftelsen Foldalbruket, samt kasserer og leder i Kjøllefjord kystlag. Slik blir det på et sted med 1000 innbyggere. Hattene bruker hun godt, og bakgrunnen hennes gjør at 49-åringen er en sjelden museumsfugl. 

- Jeg var en drop-out. Erfaringen min har jeg fra rekepilling, jobb på fileten, barnehage, butikk og ungdomsklubb. Jeg er praktisk anlagt, elsker historie og å prate med eldre folk. Språket  på museumsmøtene er fortsatt fremmed for meg, og jeg har følt meg utenfor. Jeg opplever at jeg representerer grasrota, og er de frivilliges arm inn i museumverden. 

Stiller alltid opp

Lokalbefolkningen har fått en større forståelse for hvor mye arbeid Liv Jorunn Nygård har lagt ned i Foldalbruket de siste 15 årene. Det gjør at de hjelper enda mer til, og ei av de som alltid sier ja er Berit Sørbø fra Kjøllefjord. 

- Jeg vet at noen trakk seg unna da det ble en stiftelse. De visste ikke lengre hvem de gjorde en innsats for. Slik tenker ikke jeg. Jeg gjør en innsats for Foldalbruket, ikke med tanke på at det er et museum eller stiftelse eller noe annet. Jeg rer opp senger, serverer mat og er med der det trengs, sier Berit Sørbø. 

Torgeir Thorsen har aldri vært i Kjøllefjord før denne augustdagen. Hvorfor kjører snekkeren over 1300 kilometer fra Bø i Vesterålen, og bruker 5 feriedager på å reparere vindu? 

- Jeg er vokst opp i et lite samfunn hvor mye er tuftet på dugnad og frivillighet. For meg er det naturlig å bidra, enten det er i regi av Bø kystlag eller andre. Jeg tenker ikke over at jeg er med på å restaurere et museum i seg selv, men at jeg gjør noe som kommer fellesskapet til gode. Den sosiale biten betyr også noe, og så hadde jeg aldri vært i Kjøllefjord.

Riksantikvaren skremmer

Thorsen mener det er mye museene selv kan gjøre for å ta vare på frivillige. 

- Det er blitt en myte at når Riksantikvaren er inne i bildet kan en ikke gjøre noe, og folk trekker seg unna. En må undervise rundt dette, slik en gjør nå, på hva bevaring betyr. En kan ofte gjøre langt mer enn antatt. Ta folk på alvor, og husk også på det sosiale. 

På Foldalbruket har de tenkt sosialt, med samling på puben etter endt arbeidsdag og sightseeing til Slettnes fyr i Gamvik. Liv Jorunn Nygård er opptatt av å finne balanse. Noen synes det kan bli for mye kaffedrikking også. Hennes beste råd til andre er å starte med små arrangment.

- Ha en dag der dere samler inn gamle bilder, hvor giverne forteller om innholdet. Museet holder seg i bakgrunnen og veileder, mens frivillige scanner bilder. Når frivllige får en mestringsfølelse og får ros, kommer de tilbake. De vil også gjerne føle at de «eier» litt av utstillingen. Slik får en også en god, lokal forankring. Vær også bevisst på å ha alkoholfrie familiearrangement, hvor en samler flere generasjoner. 

En ting er å beholde de som er. Å få tak i nye frivillige er ikke bare enkelt, heller ikke i Finnmark. Det forteller ekteparet Mary og Roald Olsen fra nabokommunen Nordkapp. 

- Det er vanskelig å få med de unge i kystlaget vårt. Det er gjerne ikke så rart, nå er jo nesten alle kaier inngjerdet. Selv var vi på oppå og under kaia, og vi ble vel våte over hodet også, ler ekteparet godt.

Selv velger de å avslutte en fem uker lang bobilferie med å gjøre en innsats for museet. 

- Vindusrestaurering tar tid, men det er kjekt å lære noe nytt!