Frontkvinnen
Anne Risten Gaino Sara har hatt en tøff reise, men et bryllup, reinkappkjøring og en Esso-reklame endret livet hennes.
Ann-Mari Gregersen og Alf Ove Hansen (foto)
Nordens eldste skeive magasin og publiserer dagsaktuelle skeive nyheter på nett. Magasinet kommer ut 11 ganger i året, og kan kjøpes på utvalgte Narvesen-kiosker over hele landet.
- Da læreren hadde seksualundervisning og snakket om lesbiske, så alle på meg og tenkte «ja, det er det hun er». Jeg visst med én gang at nå ville alt endre seg.
Anne Risten Gaino Sara sitter i hjørnet av den blågrå sofaen. Utenfor har vinteren et godt grep om vei og fjell i Alta. Det er unger, hunder og familiebesøk. Ut av ovnen kommer nystekte brød. Alt ser ut som en vanlig lørdag i en vanlig familie. Det både er det og er det ikke. For veien hit har vært lang. Hun har alltid følt seg annerledes enn de andre jentene, og trivdes best med gutter. Den dag i dag, er de nærmeste vennene menn.
Skjulte følelser
- Som barn var vi en hel vennegjeng som alltid hang sammen. Etter den dagen var det som vi aldri hadde kjent hverandre. Det var en tøff opplevelse, og jeg følte meg veldig alene. Selv min beste venninne sluttet å være med meg.
- Du hadde ingen å snakke med - helsesøster, lærere, familie?
- Ingen. Det var et helvete. Jeg var helt på randen. Det var bare meg og tankene mine. Dette var på midten av 1990-tallet, og ikke som i dag da du kan google deg til alt. I samiske familier snakker vi heller ikke om følelser. Vi snakker generelt ikke mye om personlige ting. Samholdet er sterkt, men mye er privat.
Bygda sladret
Anne vokste opp i Kautokeino. Der er 90 prosent av de 3000 innbyggerne samiske og nesten alle er involvert i reindrifta. De er kjent for å være økonomiske med ord. Er en uenig i noe, ties det. Det snakkes heller ikke om sykdom, følelser og seksualitet innad i familiene. Men bygdesladderen nådde frem til Annes foreldre.
- Jeg fikk ikke fortelle historien min selv. Da de konfronterte meg med ryktene, var jeg ikke klar til å snakke om det. Jeg møtte heller ingen forståelse. Det var vanskelig å snakke om hva jeg følte. Ingen av oss hadde trening i det. Det er ikke det at det samiske miljøet nødvendigvis er imot homofili, det er bare ikke et tema. Etter hvert aksepterte de hvem jeg var, men var bekymret for fremtiden min.
Uvelkommen i kirka
Det er to ting i den samiske kulturen som står sterkt. Det er konfirmasjon og bryllup. Begge forbundet med store fester, fine kofter og sølv, tradisjoner og ritualer. Annes mor var vokst opp med en streng læstadianisme. Selv førte hun videre en kristen tro uten de mest ekstreme delene. Å bli konfirmert eller ikke, var uansett aldri et tema.
- Det ble ekstra tungt når jeg skulle konfirmeres. I undervisningen ble det gjort klart at homofili var synd. Å komme ut av skapet, ødela mitt syn på kristendommen.
Helt fra hun nærmest lå i vuggen, har naturen alltid betydd mye for Anne. Hun hadde ikke klart seg uten, da som nå. Hun var med bestefaren på elgjakt fra hun var liten, en tradisjon hun nå viderefører til egne barn. Både 3-åringen og han på 7 måneder har allerede vært med på felling av skogens konge.
“Jeg føler meg ikke velkommen i menigheten, og kjenner på at jeg er uønsket. ”
Samisk, ikke norsk
- Foreldrene mine er lærere, men solgte også skutere og ATV-er. Jeg har alltid hatt skuter, og elsker fart. Jeg var generelt en aktiv unge, og var ute hele året. Spilte fotball, akte, sto snowboard og gikk langrenn. Faktisk var jeg et talent der. Familien min holdt i tillegg på med reinkappkjøring, som flere generasjoner før dem igjen.
Hennes identitet er derfor sterkt knyttet til natur og rein. Å være i det norske storsamfunnet er ikke noe hun har et problem med, men Anne har ingen norsk identitet. Hverken 17.mai eller 6.februar er dager som betyr noe annet enn en nasjonalsang og flaggheising.
- Hva er min samiske identitet? Det var et vanskelig spørsmål. Det er nok reinen som best kan forklare min samiske identitet. Jeg har alltid hatt stor dragning mot rein. Jeg er utdannet ingeniør, men har aldri drømt om å bli det. Målet er å leve av rein!
Nå kan 30-åringen tjene litt på det, men må fremdeles beholde saksbehandlerjobben i Alta kommune. I reinkappkjøring får hun kombinert kjærligheten til rein, konkurranseinstinktet, fartsgleden og dyktigheten til å stå på ski. I tillegg er Anne en av få, trolig den eneste norske, kvinnelige reintemmeren. For det er ikke bare å ta en rein og få den til å springe fort.
60 kilo mot 150
- Det sitter mellom ørene på reinen om den vil konkurrere eller ei. Du kan finne en rein som er rask, men likevel lat - og da klarer ingen å få den til å trene.
Det tar noen måneder å få en rein til å bli kappkjører, som kan løpe opptil 60 km/t. Hver dag må de 150 kilo tunge løpsmaskinene håndteres. Anne tar skuteren og kjører med reinen i Stilla, ikke langt fra der hun bor.
- De kan være spinnville, så du må ikke være redd for å bli gul og blå. Når jeg med mine 60 kilo skal få kontroll på dem, må du ikke være redd. For de kan springe deg ned. Musklene de får, er store. Heldigvis har jeg til dags dato ikke knekt et eneste bein i kroppen!
Den siste tiden har treningen ligget brakk. Syke barn og en bil til reperasjon har sørget for det. Det har gjort at hun i år ikke kom med til NM i reinkappkjøring i Tromsø. I Norge er ikke reinkappkjøring stort, men i Finland kan det stille 250 rein på ett løp. Anne har vunnet det som er i Norge. I Finlands største konkurranse har hun flere ganger kommet på andreplass.
- Kongeløpet skal jeg en gang vinne! 2.plass er ikke godt nok.
Esso-filmen gikk til hjertet
Anne har flere ganger stilt opp i media for å snakke både om legning og reinkappkjøring. Det oppfanget også en britiske researcher, som skulle finne en god historie for en Esso-reklame fra Arktis. De tok kontakt, og ville gjerne formidle hennes historie som lesbisk same og reinkusk i et mannsdominert miljø.
Hun var ikke i tvil om at hun ville si ja. Reinkappkjøring ligger i hennes DNA. Selv i 30 minus, koser hun seg ute. Det er en del av blodet hennes og hvem hun er.
- Da jeg viste filmen til venner og kolleger, var det mange som fikk tårer i øynene og en sa «Jeg ble bedre kjent med deg gjennom denne lille reklamefilmen, enn jeg har klart på to år»!
Selv har hun også felt noen tårer. For da de skulle legge på stemmen hennes på filmen etterpå, ble det en nær samtale mellom Anne og to av produsentene på et hotellrom. De spurte og gravde seg helt ned i oppveksten hennes. Det ble nesten en psykologtime.
- Det endte med at vi gråt alle sammen. Jeg kjente at denne filmen var en av to hendelser som satte et punktum for en veldig lang reise.
Skal vi gifte oss?
For den andre store hendelsen som har ledet frem til enebolig-livet i Alta, heter nemlig Ailin Therese. Blikkene deres møttes skikkelig på en fest i Kautokeino da de var 18 og 21. Anne la særlig merke til de spesielle øynene hennes. Fem år senere satt de foran tv-en i Alta og sa til hverandre «Skal vi ikke gifte oss»? Det ble en spesiell og vakker seremoni, selv om den ikke foregikk på tradisjonelt vis med prosesjon fra kirke til festlokale i Kautokeino.
- Jeg var full av mange slags følelser før vi kom til Tingretten i Alta. Jeg kjente på at vi var det første samiske, lesbiske paret som skulle gifte seg. At jeg skulle gifte meg. Jeg så på alle vennene og familiene våre som kom, pyntet i det fineste de hadde. Det var i det øyeblikket jeg fullt og helt aksepterte hvem og hva jeg er. Det var den beste dagen i mitt liv. Jeg bruker å si til Ailin at jeg gjerne skulle gjerne giftet meg flere ganger!
Fra hun var tenåring, har Anne Risten Gaino Sara drømt om kone, barn og villa. Hun trodde aldri det ville skje, men nå har hun Ailin Therese samt to barn, to hunder og fire reinsdyr.
Viktig forbilde
Anne har blitt en frontfigur for lesbiske samer. Det var ikke noe hun ville bli, men etter hvert har hun innsett at det er viktig at noen brøyter veien. For det gjorde ingen for henne.
- For noen år siden tok Kautokeino kommune kontakt, og ville ha meg til å ha skoleforedrag. Det har jeg sagt ja til og vil fortsette med. Jeg har snakket både på ungdomsskoler og videregående. Hadde noen holdt et slikt foredrag for meg, vet jeg at det hadde betydd mye.
Flere har tatt kontakt med henne etter besøkene. Én snakker hun nå jevnlig med. Slik at personen skal vite at det alltid er noen der for henne.
- Mitt viktigste budskap er at selv om det der og da ser mørkt ut - at det er så ille at du ikke har lyst til å være her mer - så hold ut. Det vil snu. Jeg er et kroneksempel på det.
Mini-Pride i Alta
Noe går frem, noe står stille i homokampen i Finnmark. FRI og Skeiv Ungdom har for eksempel ikke lokallag i fylket. Men Sametinget har fått sine første åpne homofile representanter, og unge samer er blitt litt flinkere til å åpne seg.
- Jeg håper at Sametinget kan være med å bidra til at det snakkes enda mer om homofili. Kanskje kan det være én dag i året som er viet til det? Så kan kanskje flere engasjere seg også. For dette gjelder mange. Her i Alta er vi flere lesbiske som møtes, og vi arrangerer også vårt eget lille Pride. Det er bare åtte stykker som samles et sted, men det er en start.
Det var en helt spesiell dag da Anne Risten Gaino Sara giftet seg med Ailin Therese. - Det var i det øyeblikket jeg fullt og helt aksepterte hvem og hva jeg er!
Anne Risten Gaino Sara tar imot en litt febersyk Áile Sofie, som vil ha kos av eadni, som er samisk for mamma og noe som betyr mye for Anne å høre. Ailin Therese er oppvokst med norsk, så henne kaller barna mamma. Svigermor lufter den ene av to elghunder, mens søskenbarn og kone gjør seg klare for en bytur.
Alaska neste
- Det har vært en lang vei til der jeg er nå. Jeg har alltid drømt om A4-livet, og nå er jeg er der med kone, to barn, to hunder og fire rein. Det trodde jeg ikke var mulig som tenåring i Kautokeino.
Men ikke la deg lure. For helt A4 vil hun nok aldri bli. Den store drømmen ligger nemlig langt utenfor eneboligen.
- Jeg vil gjerne bo lenge på fjellet, og drømmen er et år i Alaska. Men kona liker å ha det komfortabelt, med vann i springen og strøm. Så foreløpig er svaret derfra: «Nei takk, en uke på fjellet rekker!»
PS: Bestevenninnen fra barneskolen så Anne på NRK Sapmi for tre år siden. Etter programmet sendte hun et brev og ba om unnskyldning.
ANNE RISTEN SARA GAINO
Født: 1988 i Kautokeino.
Bor: Alta.
Sivil status: Gift med Ailin Therese, to barn Áile Sofie (3) og Lásse Matheo (7mnd), to hunder og fire reinsdyr.
Utdanning: Ingeniør.
Jobb: Reintemmer, reinkappkjører og kommunal saksbehandler.
Aktuell: En av Norges beste reinkappkjørere, frontkvinne i Esso-reklame.
SAMEKNIV: - Å gå ut uten kniv, er som å forlate huset uten truse.
